Stoltenberg, NATO, EU og Norge

stoltenberg-nato

Jens Soltenberg, den gang han var AUF-leder, ville melde Norge ut av NATO. Jo, tidene forandrer seg. Men også folks holdinger, etter realpolitiske erfaringer.

Venstresiden, spesielt de venstreradikale ønsker fortsatt Norge som «brobygger» utenfor «blokkene», dengang da Warszawa-pakten eksisterte, som nå, med Putins Russland, altså av «internasjonalistiske» grunner, mot EU og NATO.

Høyresiden, spesielt de høyreradikale, ønsker samme, men av nasjonalistiske grunner, og fokuserer for tiden kun på EU, mens NATO-medlemskapet i grunn er like dypt forpliktende, ikke innenriks og for handelen, men militært sett.

Litt merkelig, synes jeg, å akseptere å gå i krig på kommando fra en internasjonal organisasjon, ut fra fra solidaritet og alle for én, men ikke fullt ut være økonomisk solidarisk, altså knytte valutaen til euro eller bruke euro. En krig er ikke billig, verken menneskelig eller økonomisk. Øst-Europa stoler på EU, og det er et utvidet og enda sterkere EU som er trusselen for Putins Russland, ikke NATO.

NATO kan ikke trygge og styrke Ukraina, men det kan EU. Vi har nå verken verdenskrig eller «kald krig», men økonomisk «krig», slik økonomiens utvikling i sin tid knekte Warszawa-pakten og Sovjetunionen, ikke våpenmakt. Hvis «velferd for alle» betyr noe nå, så er det gjennom EU og et Europa der slikt kan løses med økonomi og på fredelig vis, ikke i et Afghanistan, Irak, Syria og Libya, eller hvor NATO neste gang måtte finne det for å godt å forsøke påtvinge folk «friheter» de ikke ønsker.

NATO våger ikke true sikkerheten til egne medlemsland, og en storkrig, for et «ubetydelig» land som Ukraina. Men til EU er Norge bare et toskete haleheng med innbilt «vetorett», «sjølberget», «selvbestemt» og greier alle vet er egentlig er ren feighet og navlebeskuelse.

Hyggelig for Stoltenberg at han har fått seg ny, fet jobb. Det er bra, men ubetydelig. NATO, slik det er, uten formell forankring i et sterkt økonomisk fellesskap som EU, er en papirtiger. Joda, hvis det en dag blir om å gjøre å utslette Russland, fange Putin i hule i Ural, så kommer organisasjonen sikkert godt med, for effektivitetens skyld.

Men ellers, det vi burde være opptatt av, for vår velstand, vår velferd, for vår frihet, for vår fremtid, for solidaritet med frihetselskende folk, de vi har skjebnefellesskap med i Europa, for det norske folks demokratiske rettigheter i en globalisert verden, burde Norge straks melde seg inn som fullverdig medlem i EU. No less. Det er ingen plikt til å bruke euro i EU, hvis det er det de går på.

Hvorfor EU? Taler verdt å lese, også for den som ikke liker EU

Nobelkomiteens leder, Thorbjørn Jaglands tale, oversatt til norsk av ANB/NTB: (mine uthevninger)

Deres majesteter, Deres kongelige høyheter, statsoverhoder, regjeringssjefer, eksellenser, mine damer og herrer, Ærede ledere for Den europeiske union,

Midt i en vanskelig tid for Europa har Den Norske Nobelkomite villet minne om hva Den europeiske union betyr for freden i Europa.

Etter de to verdenskrigene i forrige århundre måtte verden bevege seg bort fra nasjonalisme og gå i retning av internasjonalt samarbeid. De forente nasjoner ble dannet. Verdenserklæringen om menneskerettigheter ble vedtatt.

For Europa, som hadde vært utgangspunktet for de to krigene, måtte den nye internasjonalismen være bindende og forpliktende. Den måtte bygge på menneskerettigheter, demokrati og rettsstatlige prinsipper som kunne håndheves. Og på et økonomisk samarbeid med det mål å gjøre landene til likeverdige partnere på den europeiske markedsplassen. Således skulle landene bindes sammen for å gjøre nye kriger umulig.

Kull- og stålunionen av 1951 ble starten på en forsoningsprosess som har pågått helt fram til i dag. Først i den vestlige delen av Europa, men prosessen fortsatte over øst-vestskillet da Berlin-muren falt og har nå nådd til et Balkan der det var blodige kriger for mindre enn 15-20 år siden.

EU har hele tiden vært en sentral drivkraft i disse forsoningsprosessene.

EU har faktisk virket både til den «folkenes forbrødring» og «den fremme av fredskongresser» som Alfred Nobel skrev om i sitt testamente.

Derfor er Nobels fredspris fortjent og nødvendig. Vi gratulerer.

I lys av finanskrisen som rammer så mange uskyldige mennesker, ser vi at det politiske rammeverk som Unionen forankres i, er viktigere enn noensinne. Vi må stå sammen. Vi har et kollektivt ansvar. Uten det europeiske samarbeidet ville resultatet lett ha blitt ny proteksjonisme, ny nasjonalisme med fare for at det som er vunnet, går tapt.

Vi vet fra mellomkrigstiden at dette kan skje når vanlige mennesker betaler regningen for en finanskrise andre har utløst. Men løsningen er nå som da ikke at landene handler på egen hånd på bekostning av andre. Heller ikke at utsatte minoriteter får skylden.

Da går vi i gårsdagens feller.

Europa må bevege seg fremover.

Ta vare på det som er vunnet.

Og forbedre det som er skapt, slik at vi kan løse de problemene som truer det europeiske fellesskapet i dag.

Bare slik kan vi løse til alles beste de problemer finanskrisen har skapt. I 1926 ga Den Norske Nobelkomite fredsprisen til Frankrike og Tysklands utenriksministre Aristide Briand og Gustav Stresemann, året etter til Ferdinand Buisson og Ludwig Quidde, alle for dere forsøk på å fremme tysk-fransk forsoning.
Fortsett å lese Hvorfor EU? Taler verdt å lese, også for den som ikke liker EU

Krig, fred og nobelprisen

Europas historie er full av historier om vitenskapelige bragder, innovasjoner, kulturell og økonomisk fremgang samt velstandsøkning. Bare tenk på Opplysningstiden og den industrielle revolusjon.

Men Europas historie er også historien om krig, to verdenkriger startet her bare i løpet av de siste hundre år, erobringer, etniske konflikter og sosial uro. Det har vært mange å skylde på når det har stagnasjon og tilbakegang. Det var de andre, nabolandet, eventuelt utlendingene eller jødene i eget land, som hadde skylda. Så gikk man til krig og folkemord. Sist ute var Balkan.

Så, etter siste katastrofe, etter at freden hadde senket seg over alle ødeleggelsene, etter alle drapene, etter folkemordet på jøder, funksjonshemmede, psykisk syke og på homofile, etter alle ofrene på slagmarkene, var begravet og sår slikket, begynte man på å bygge opp igjen Europa. Men slike kriger må aldri få skje igjen. Vi må begynne å stole på hverandre, gjøre oss avhengige av hverandre, fremfor å beskue vår nasjonale navle for å så skylde på «de andre» når igjen måtte gå utforbakke. Vi etablere en union, først en union for kull- stålindustrien, slik at den kan produsere noe konstruktivt fremfor mer våpen, så en politisk og økonomisk union, Den Europeiske Union, kanskje tilmed med felles valuta.

Så opplevde Europa etter siste krig en nesten sammenhengende fremgang økonomisk og sosialt, og stadig flere land, ble med i denne unionen. Unionen betydde økonomi og velferd, men også strenge krav til institusjoner, demokrati og rettsikkerhet. EU-landene brukte sin suksess og sin økonomiske makt til å skape, ikke bare fred, men demokrati og respekt for menneskerettighetene på etterhvert hele kontinentet.

EU har hele tiden ment at man ikke bare skal snakke om fred, men forstå hva som skaper krig og så bygge freden ved å bygge ned det som skaper krig og konflikt og opp det som skaper tillit og gjensidig avhengighet.

Så kom finanskrisen og det gikk dårlig i mange land, spesielt i sør. Selvsagt var ikke EU årsak til denne finanskrisen, men EU har selvsagt vært et instrument til å løse den og hindre nye slike finanskriser. Igjen ved å stille krav, nå om ansvarlig økonomisk politikk hos samtlige medlemsland, i bytte mot en finansiell løsning ved formidling av lån, restrukturering og ettergivelser.

Så kan man si at uten EU så hadde det sikkert fortsatt vært fred. Som man sa til Columbus, da han gjenoppdaget Amerika, at det kunne også en annen ha gjort. Visst.

Men det var og er faktisk EU som bygger og bevarer freden i Europa, like det eller ikke. Det er EU som er instrumentet for å løse problemene Europa har i fellesskap, ikke i konflikt.

Jeg gratulerer EU med Nobels Fredspris, og aldri har en slik pris vært mer fortjent.