Fehmarn-bridge

Fuglefluktlinjen gjennom 150 år

Fehmarn-bridgeFuglefluktlinjen er betegnelsen på transportkorridoren, for vei og jernbane, mellom København og Hamburg (generelt mellom Skandinava og det europeiske kontinent) over Østersjøen. Korridoren er den korteste, strake og nærmest en luftlinje, en linje fugler ville bruke, derav navnet.

På 1860-tallet var jernbaner fremtidens fantastiske fremkomstmiddel, og nye jernbaner ble anlagt over hele Europa. Naturlig derfor at den dansk-tyske ingeniøren Gustav Kröhnke, allerede i 1863 foreslo, overfor kongen av Danmark, en direkte jernbaneforbindelse mellom det nordlige Tyskland og Danmark over Østersjøen via øyene Fehmarn og Lolland. Kröhnke var født i hertugdømmet Holstein, som den gang tilhørte kongeriket Danmark. I 1864 utbrøt en krig hvor Preussen erobret Schleswig og Holstein fra Danmark. Kröhnkes planer strandet, og ble ikke helt glemt, men det skulle ta svært mange år før de ble tatt frem igjen.

I 1903 ble det opprettet en fergeforbindelse mellom Gedser, syd på Falster, og havnen Warnemünde utenfor byen østersjøbyen Rostock i Tyskland. Dette ble starten på den moderne trafikken over Østersjøen mellom Danmark og Tyskland.

På 1920-tallet var det sonderinger mellom de Danske Statsbaner og de Tyske Riksbaner om utbygging av en mer effektiv jernbaneforbindelse over Østersjøen, via Fehmarn. Noe konkret kom dog ikke ut av dette.

I 1934 åpnet Guldborgbroen over det smale sundet mellom Falster og Lolland, og i 1938 åpnet den lange Storstrømsbroen mellom Sjælland og Falster. Begge førte både jernbanelinje og veiforbindelse. Dermed var Sjælland og Lolland fast forbundet.

Etter at Nazi-Tyskland okkuperte Danmark og Norge i 1940 ble planene tatt frem. Denne gangen var den organisasjonen Todt, et halvoffentlig nazistisk foretak, som vill bygge en motorvei (Reichsautobahn) fra hovedstaden Berlin helt til Trondheim (Neue Drontheim) i Norge. En firefelts veibru, kombinert med dobbeltsporet jernbanebru, over Fehmarnsund (mellom Fehmarn og fastlandet) ble prosjektert og såvidt påbegynt i 1941, men oppgitt allerede i 1943, da Nazi-Tyskland prioriterte alle ressursene til krigen.

De første årene etter krigen var Tyskland okkupert og uten egen regjering. I 1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland (BRD, vest) og Den Tyske Demokratiske Republikk (DDR, øst). Dette førte til at fergestedet Warnemünde ble liggende i det kommunist-styrte Øst-Tyskland. Dette ble et alvorlig hinder for transporten mellom Danmark og det NATO-allierte Vest-Tyskland.

I 1951 tok så Danmark initiativet overfor den nyetablerte vest-tyske forbundsrepublikken om mulig å børste støvet av planene for Fuglefluktlinjen. Man så for seg både vei og jernbane med mulighet for høy hastighet, en motorvei for minst 100 km i timen og en jernbane opp mot 150 km i timen, samt moderne, hurtiggående ferger og effektive fergeleier, i alle fall på sikt. I første omgang var det snakk om nye fergeleier i Rødbyhavn og Puttgarden på Fehmarn, bru over Fehmarnsund, motorvei fra Rødbyhavn og nordover og ny, direkte jernbanelinje på Lolland. På det tidspunktet var dette det åpenbart mest visjonære samferdselsprosjekt i hele Norden.

I 1953 ble det åpnet en midlertidig fergeforbindelse mellom Gedser og Grossenbrode ved Fehmarnsund. Dette ble en forsmak på den kommende, effektive Fuglefluktslinjen. Sånn sett også første gang forbindelsen var en slags realitet, nå for 60 år siden. Denne fergeforbindelsen ble naturligvis nedlagt i 1963.

Den virkeliggjorte og egentlige, den effektive, Fuglefluktslinjen ble så høytidelig innviet 14. mai 1963, i og med åpningen av fergen mellom Rødbyhavn og Puttgarden. Du kjører ennå i dag på disse veianleggene, f.eks på E47 Sydmotorvejen mellom Maribo og Rødbyhavn på Lolland, samt på Fehmarnsundbroen. Fergehavnene er noe utvidet, men i hovedsak slik de var fra 1963.

På 1970- og 80-tallet ble Sydmotorvejen realisert fra Køge og sydover Sjælland, etappe for etappe. På 1990-tallet ble denne en del av E47 og E55.

I 1985 åpnet så Farøbroerne, en motorveibru mellom Sjælland og Falster via Farø. I 1988 ble den komplettert med Guldborgtunnelen mellom Falster og Lolland. Til sammen dannet disse veianleggene den komplette E47 Sydmotorvejen fra København til Rødbyhavn. Noen få kilometer over Falster var riktignok kun tofelts motortrafikkvei helt frem til 2007.

I 2000 åpnet Øresundsbroen. Dette gjorde at Sverige og Norge ble fast forbundet med Danmark (Sjælland), både for vei og jernbane. Broens suksess og trafikk banet trolig veien for tanken om en fast forbindelse over Østersjøen, som en forlengelse av denne lenken fra Sverige og Norge.

Danmark og Tyskland ble så i 2007 enige om å bygge en fast forbindelse over Fehmarn-beltet i Østersjøen, til avløsning for fergeforbindelsen. Forbindelsen vil bli bygget som en senketunnel med fire felt for biltrafikk og to spor for jernbane. Forventet åpning er ca 2020. I tillegg vil det bli bygget en ny jernbanebru over Storstrømmen, til avlastning for brua fra 1937, og som kan tåle tog i minst 200 km i timen. Dessuten vil det på sikt bli bygget en ny firefelts, og tosporet, forbindelse over/under Fehmarnsundet i Tyskland. Sistnevnte tidsplan er noe usikkert, på grunn av kontroverser i delstaten Schleswig-Holstein om finansieringen.

I år har altså den fantastiske Fuglefluktlinjen både 150-, 110-, 60- og 50-årsjubileum. 150 år som idé, 110 år som fergeprinsipp, 60 år som realitet og 50 år som effektiv. I år blir det trolig også avgjort hvem som skal bygge den rekordlange senketunnelen under Østersjøen.

Fehmarn-prosjektet
bygges som OPS.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted