Hvorfor EU? Taler verdt å lese, også for den som ikke liker EU

Nobelkomiteens leder, Thorbjørn Jaglands tale, oversatt til norsk av ANB/NTB: (mine uthevninger)

Deres majesteter, Deres kongelige høyheter, statsoverhoder, regjeringssjefer, eksellenser, mine damer og herrer, Ærede ledere for Den europeiske union,

Midt i en vanskelig tid for Europa har Den Norske Nobelkomite villet minne om hva Den europeiske union betyr for freden i Europa.

Etter de to verdenskrigene i forrige århundre måtte verden bevege seg bort fra nasjonalisme og gå i retning av internasjonalt samarbeid. De forente nasjoner ble dannet. Verdenserklæringen om menneskerettigheter ble vedtatt.

For Europa, som hadde vært utgangspunktet for de to krigene, måtte den nye internasjonalismen være bindende og forpliktende. Den måtte bygge på menneskerettigheter, demokrati og rettsstatlige prinsipper som kunne håndheves. Og på et økonomisk samarbeid med det mål å gjøre landene til likeverdige partnere på den europeiske markedsplassen. Således skulle landene bindes sammen for å gjøre nye kriger umulig.

Kull- og stålunionen av 1951 ble starten på en forsoningsprosess som har pågått helt fram til i dag. Først i den vestlige delen av Europa, men prosessen fortsatte over øst-vestskillet da Berlin-muren falt og har nå nådd til et Balkan der det var blodige kriger for mindre enn 15-20 år siden.

EU har hele tiden vært en sentral drivkraft i disse forsoningsprosessene.

EU har faktisk virket både til den «folkenes forbrødring» og «den fremme av fredskongresser» som Alfred Nobel skrev om i sitt testamente.

Derfor er Nobels fredspris fortjent og nødvendig. Vi gratulerer.

I lys av finanskrisen som rammer så mange uskyldige mennesker, ser vi at det politiske rammeverk som Unionen forankres i, er viktigere enn noensinne. Vi må stå sammen. Vi har et kollektivt ansvar. Uten det europeiske samarbeidet ville resultatet lett ha blitt ny proteksjonisme, ny nasjonalisme med fare for at det som er vunnet, går tapt.

Vi vet fra mellomkrigstiden at dette kan skje når vanlige mennesker betaler regningen for en finanskrise andre har utløst. Men løsningen er nå som da ikke at landene handler på egen hånd på bekostning av andre. Heller ikke at utsatte minoriteter får skylden.

Da går vi i gårsdagens feller.

Europa må bevege seg fremover.

Ta vare på det som er vunnet.

Og forbedre det som er skapt, slik at vi kan løse de problemene som truer det europeiske fellesskapet i dag.

Bare slik kan vi løse til alles beste de problemer finanskrisen har skapt. I 1926 ga Den Norske Nobelkomite fredsprisen til Frankrike og Tysklands utenriksministre Aristide Briand og Gustav Stresemann, året etter til Ferdinand Buisson og Ludwig Quidde, alle for dere forsøk på å fremme tysk-fransk forsoning.

På 1930-tallet gikk forsoningen over i konflikt og krig.

Etter andre verdenskrig la forsoningen mellom Tyskland og Frankrike selve grunnlaget for europeisk integrasjon. De to land hadde ført tre store kriger i løpet av 70 år, den tysk-franske krig i 1870-71, den første og den andre verdenskrig.

I de første år etter 1945 var fristelsen stor til å fortsette i samme spor, med vekt på revansj og konflikt. Så lanserte den franske utenriksminister Robert Schuman planene for en kull- og stålunion 9. mai 1950.

Regjeringene i Paris og i Bonn bestemte seg for å gi historien et helt annet løp ved å legge kull – og stålproduksjonen under en felles myndighet. De sentrale elementer i rustningsproduksjonen skulle utgjøre bærebjelkene i en fredens konstruksjon.

Økonomisk samarbeid skulle nå forhindre nye kriger og konflikter i Europa slik Schuman formulerte det i talen av 9. mai: «The solidarity in production thus established will make it plain that any war between France and Germany becomes not merely unthinkable, but materially impossible.»

Forsoningen mellom Tyskland og Frankrike er antakelig det mest dramatiske eksempel vi kjenner fra historien på at krig og konflikt raskt kan snus til fred og samarbeid.

Det at Tysklands Forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president Franois Hollande er til stede her i dag, gjør denne dagen spesielt symbolsk.

Neste skritt etter Kull- og Stålunionen var undertegningen av Romatraktaten 25. mars 1957. Nå ble de fire friheter slått fast. Grensene skulle åpnes og hele økonomien, ikke bare kull- og stålindustrien veves sammen. De seks statslederne i Tyskland, Frankrike, Italia, Nederland, Belgia og Luxembourg skrev at de «by thus pooling their resources to preserve and strengthen peace and liberty, and calling upon the other peoples of Europe who share their ideal to join in their efforts, have decided to create a European Economic Community …»

I 1973 bestemte Storbritannia, Irland og Danmark seg for å svare på denne oppfordringen.

I 1981 kom Hellas med, Spania og Portugal i 1986. Medlemskap i EEC og EU var en rett for alle europeiske land «whose system of government is founded on the principles of democracy» og som aksepterer betingelsene for medlemskap. Medlemskapet konsoliderte demokratiet i disse landene, ikke minst gjennom de sjenerøse støtteordninger som Hellas, Portugal og Spania kunne nyte godt av.

Neste skritt framover kom da Berlinmuren falt i løpet av et mirakuløst halvår i 1989. Det åpnet seg da muligheter for at de nøytrale landene Sverige, Finland og Østerrike kunne bli medlem.

Men også de nye demokratiene ønsket å bli en del av Vesten militært, økonomisk og kulturelt. I denne sammenheng var medlemskap i EU et selvfølgelig mål. Og et middel slik at overgangen til demokrati kunne gå så smertefritt som mulig. Overlatt til seg selv kunne ingen være sikker på hvordan utviklingen ville bli.

For det har historien lært oss: Frihet koster.

Forskjellen på det som skjedde etter Berlin-murens fall og det som nå skjer i landene i den arabiske verden er iøynefallende. De østeuropeiske landene kunne raskt bli med i et europeisk verdifellesskap, komme med i et stort marked og nyte godt av økonomisk støtte. De nye demokratiene i Europas nabolag har ikke en slik trygg havn å søke til. Overgangen til demokrati ser da også ut til å bli lang og smertefull og har allerede utløst krig og konflikt.

I Europa ble skillet mellom øst og vest brutt ned raskere enn noen kunne tenkt seg. Demokratiet er styrket i en region hvor de demokratiske tradisjoner var meget begrensede; de mange etnisk-nasjonale spørsmål som hadde ridd regionen som en mare, er praktisk talt bilagt.

Mikhail Gorbatsjov skapte de ytre forutsetninger for Øst-Europas frigjøring, nasjonale ledere med Lech Walesa i spissen tok de nødvendige lokale initiativ. Både Walesa og Gorbatsjov fikk sine vel fortjente fredspriser.

Nå får endelig EU sin. Det som skjedde i disse månedene og årene etter Berlin-murens fall er kanskje den største solidaritetshandling noensinne på det europeiske kontinent.

Dette kollektive løftet kunne ikke ha skjedd uten EUs politiske og økonomiske tyngde.

Vi må på denne dag også hedre Forbundsrepublikken Tyskland og dens leder Helmut Kohl for at han tok ansvaret og de enorme kostnader på vegne av Forbundsrepublikkens innbyggere ved nesten over natten å inkludere Øst-Tyskland i et forent Tyskland.

Men alt var likevel ikke ordnet. Med kommunismens fall gjenoppsto et gammelt problem: Balkan. Titos autoritære styre hadde holdt de mange etniske konfliktene under lokk. Men når dette lokket ble tatt av, blusset voldelige konflikter opp som vi aldri trodde vi ville se igjen i det frie Europa.

Det ble faktisk utkjempet fem kriger i løpet av få år. Vi glemmer aldri Srebrenica, hvor 8000 muslimer ble slaktet ned i løpet av en dag.

Nå forsøker imidlertid EU å legge grunnlaget for fred også på Balkan. Slovenia kom med i EU i 2004. Kroatia vil bli medlem i 2013. Montenegro har startet forhandlinger om medlemskap og Serbia og Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia er gitt kandidatstatus.

Balkan var og er et komplisert område. Fortsatt er det uløste konflikter. Det er nok å nevne at Kosovos status ennå ikke er fullt ut avklart. Bosnia-Hercegovina er en stat som knapt fungerer på grunn av den vetoretten de tre folkegruppene er gitt mot hverandre.

Den overordnede løsningen er at den samme integrasjonsprosessen som man har hatt i det øvrige Europa, føres videre. Grensene blir mindre absolutte; hvilken folkegruppe man tilhører er ikke lenger avgjørende for ens sikkerhet.

EU må derfor spille en hovedrolle også her for å skape ikke bare våpenstillstand, men reell fred.

I flere tiår har Tyrkia diskutert sitt forhold til EU og EU sitt til Tyrkia. Etter at det nye lederskapet med AKP-partiet i spissen vant et klart flertall i parlamentet, har målet om medlemskap i EU vært førende for reformprosessen i Tyrkia. Det kan ikke være tvil om at dette har bidratt til å styrke den demokratiske utvikling i landet. Dette nyter Europa godt av, men suksess her er også viktig for utviklingen i Midtøsten.

Den Norske Nobelkomite har gang på gang delt ut fredsprisen til menneskerettighetsforkjempere. Nå går prisen til en organisasjon som man ikke kan bli medlem av uten først å ha tilpasset all sin lovgiving til Den universelle menneskerettighetserklæringen og Europakonvensjonen om menneskerettigheter.

Men menneskerettigheter er ikke i seg selv nok. Vi ser det nå som land etter land opplever alvorlig sosial uro fordi feilslått politikk, korrupsjon og skatteunndragelser har sendt pengene ned i store svarte hull.

Det er forståelig at dette fører til protester. Demonstrasjoner er en del av demokratiet. Politikkens oppgave er å omgjøre protestene til konkret politisk handling.

Veien ut av uføret er ikke å demontere de europeiske institusjonene.

Vi må opprettholde solidaritet over grensene, som Unionen gjør gjennom gjeldslette og andre konkrete støttetiltak og ved å lage rammer for en finansnæring som vi alle er avhengige av. Utro tjenere må fjernes. Dette er forutsetninger for at massene i Europa fortsatt skal tro på kompromissene og moderasjonen Unionen nå avkrever dem.

Deres majesteter, Deres kongelige høyheter, regjeringssjefer og statsoverhoder, mine damer og herrer, ærede ledere for Den europeiske union.

Jean Monnet sa at «ingenting kan oppnås uten mennesker, men ingenting blir varig uten institusjoner.»

Vi er ikke samlet her i dag i troen på at EU er perfekt. Vi er samlet i troen på at vi her i Europa må løse problemene i fellesskap. Til det trenger vi institusjoner som kan inngå de nødvendige kompromisser. Vi trenger institusjoner for å sikre at både nasjonalstater og individer utøver selvkontroll og moderasjon. I en verden med så mange farer er kompromiss, selvkontroll og moderasjon det 21. århundres fremste nødvendigheter.

80 millioner måtte betale prisen for at ekstremismen fikk utfolde seg.

Vi må sammen sørge for at vi ikke taper det vi har bygget på ruinene av de to krigene.

Det er egentlig fantastisk hva dette kontinentet har oppnådd, fra å være et krigens til å bli et fredens kontinent. I denne prosessen har Den europeiske union vært en uhyre sentral aktør. Derfor fortjener den Nobels fredspris.

Freskene på veggene her i Oslo rådhus er inspirert av Ambrogio Lorenzettis 1300-tallsfresker i kommunehuset i Siena som har navnet «Allegory of the effects of good government.» Fresken viser en levende middelalderby med portene i bymuren tillitsfullt på vidt gap foran livlige mennesker som sanker grøden inn fra bugnende marker. Men Lorenzetti malte et bilde til: «Allegory of the effects of bad government.» Det viser et oppløst, lukket og pestherjet Siena ødelagt av maktkamp og krig.

De to bildene skal minne oss om at det er opp til oss selv om vi skal leve under ordnede forhold eller ikke.

La det gode styre seire i Europa.

Gratulerer alle europeere.


Europakommisjonens president, Jose Manuel Barrosos takketale:

Deres majesteter, eksellenser, mine damer og herrer.

Fred er ikke bare fravær av krig, det er en dyd, skrev Spinoza: Pax enim non belli privatio, sed virtus est. Og han la til at det er en en sinnstilstand, en disposisjon for velvilje, tillit og rettferdighet.

Det er nemlig slik at ekte fred først kan oppnås når folk er trygge. Trygge på sitt politiske system. Sikre på at deres grunnleggende rettigheter blir respektert.

Den europeiske union handler ikke bare om fred mellom nasjoner.

Som et politisk prosjekt, er Unionen en legemliggjøring av nettopp den sinnstilstanden Spinoza henviste til. Som et verdifellesskap, representerer den nettopp denne visjonen om fred og rettferdighet.

Jeg husker veldig tydelig at jeg i 1974 befant meg i menneskemengden ute i gatene i min hjemby Lisboa i Portugal for å feire den demokratiske revolusjonen og friheten.

Den samme følelsen av glede opplevde også den samme generasjonen i Spania og Hellas. Den gjorde seg senere gjeldende i Sentral- og Øst-Europa og i de baltiske statene da de fikk sin uavhengighet.

Flere generasjoner av europeere har gang på gang vist at når de valgte Europa, så valgte de også friheten.

Jeg kommer aldri til å glemme Rostropovitsj som spilte Bach ved den nedrevne Berlin-muren. Dette bildet er en påminnelse til verden om at det var lengselen etter frihet og demokrati som rev ned de gamle skillelinjene og gjorde det mulig å gjenforene kontinentet.

Å slutte seg til Den europeiske union var helt vesentlig for å styrke demokratiet i våre land. Fordi den plasserer individet og respekt for menneskeverdet i sentrum. Fordi den gir en stemme til ulikhetene samtidig som den skaper enhet. Og dermed kunne Europa etter gjenforeningen puste med begge lungene, slik Karol Wojtila sier det.

Den europeiske union blitt vårt felles hus. Våre hjemlands hjemland, slik Vaclav Havel beskriver det.

Vår Union er mer enn bare en forsamling av stater. Det er en ny rettsorden, som ikke er basert på maktbalansen mellom nasjoner, men på at stater frivillig går med på å dele sin suverenitet.

Fra å slå sammen kull og stål til å avvikle indre grenser, fra seks til snart tjueåtte stater når Kroatia slutter seg til familien — dette har vært en fabelaktig europeisk reise som fører oss inn i en stadig tettere union. Og i dag er ett av de mest synlige symbolene på vår enhet i alles hender. Det er euroen, Den europeiske unionens valuta. Vi kommer til å holde fast ved den.

Deres eksellenser, mine damer og herrer.

Fred kan ikke bare være basert på menneskenes gode vilje. Den må være forankret i en lovsamling, felles interesser og en dypere følelse av skjebnefellesskap.

Grunnleggernes genistrek lå nettopp i det at de forsto at for å sikre freden i det 20. århundre, måtte man tenke ut over nasjonalstatens grenser.

Som den første presidenten i EU-kommisjonen, Walter Hallstein, sa det: Aas System der Nationalstaaten hat den wichtigsten Test des 20. Jahrhunderts nicht bestanden (Nasjonalstatsystemet besto ikke den viktigste testen i det 20. århundre). Og han la til at gjennom to verdenskriger har det vist seg at det er ute av stand til å bevare freden.

Det unike ved det europeiske prosjektet er at det har kombinert legitimiteten til demokratiske stater med legitimiteten til overnasjonale institusjoner: Europakommisjonen, Den europeiske unions domstol. Overnasjonale institusjoner som forsvarer Europas felles interesser, ivaretar Europas felles beste og som legemliggjør dette skjebnefellesskapet.

Sammen med Det europeiske råd, hvor regjeringene er representert, har vi i årenes løp utviklet et unikt overnasjonalt demokrati, symbolisert ved Europaparlamentet, som velges direkte.

Vår søken etter europeisk enhet er ikke et perfekt kunstverk; det er et arbeid under utføring som krever kontinuerlig og iherdig stell. Det er ikke et mål i seg selv, men et middel for å nå et høyere mål.

På mange måter er det et vitnesbyrd om en søken etter en verdensdekkende orden, hvor den enes brød ikke trenger å bety den andres død; hvor etterlevelsen av felles standarder tjener som universelle verdier.

Dette er grunnen til at Den europeiske union, trass i sin ufullkommenhet, kan være og faktisk er en stor inspirasjonskilde for mange rundt om i verden. Utfordringene som ulike regioner står overfor kan være ulike i målestokk, men ikke i innhold.

Vi deler alle den samme planeten. Fattigdom, organisert kriminalitet, terrorisme, klimaendringer: Dette er problemer som ikke bryr seg om landegrenser. Vi deler de samme forhåpninger og universelle verdier; disse er gradvis i ferd med å slå rot i stadig flere land rundt om i verden.

Vi deler l’irreductible humain, det ukuelig unike ved mennesket. Ut over vår egen nasjon, ut over vårt eget kontinent, er vi alle en del av den samme menneskeheten.

Jean Monnet avslutter sine Memoarer med følgende ord: Les nations souveraines du passe ne sont plus le cadre ou peuvent se resoudre les problemes du present. Et la communaute elle-meme n’est qu’un etape vers les formes d’organisation du monde de demain. (Tidligere tiders suverene nasjoner kan ikke lenger løse dagens problemer. Og (det europeiske) fellesskapet som sådan er bare en etappe mot organiseringen av morgendagens verden.)

Denne føderalistiske og verdensdekkende visjonen er ett av de viktigste bidragene Den europeiske unionen kan yte til den globale ordenen som er under oppbygging.

Deres eksellenser, mine damer og herrer.

Den europeiske unions konkrete engasjement i verden er dypt preget av vårt kontinents tragiske erfaring med ekstrem nasjonalisme, kriger og den absolutte ondskapen under Shoaen.

Det springer ut av vårt ønske om å forhindre at de samme feilene skjer igjen.

Dette er fundamentet i vår multilaterale tilnærming til en globalisering basert på det dobbelte prinsippet om global solidaritet og globalt ansvar.

Det er dette som ligger til grunn for vårt engasjement i forhold til naboland og internasjonale samarbeidspartnere, fra Midtøsten til Asia, fra Afrika til Amerika.

Det er bestemmende for vårt standpunkt mot dødsstraff og vår støtte til internasjonal rettspleie, representert ved Den internasjonale domstolen og Den internasjonale straffedomstolen.

Det er en drivkraft bak vårt lederskap i kampen mot klimaendringer og for matvare- og energisikkerhet. Det støtter opp under vår politikk for nedrustning og mot spredning av atomvåpen.

Som et kontinent som gikk fra ødeleggelse til å bli en av verdens sterkeste økonomier, med de mest progressive sosiale systemene og som er verdens største bistandsgiver, har vi et spesielt ansvar for millioner av mennesker i nød.

I det 21. århundre er det rett og slett uakseptabelt at foreldre står maktesløse og ser på at deres barn dør på grunn av mangel på grunnleggende medisinsk hjelp, at mødre er nødt til å tilbringe hele dagen ute på vandring i håp om å finne mat eller rent vann og at gutter og jenter blir fratatt sin barndom fordi de tvinges til å bli voksne så altfor tidlig.

Som et fellesskap av nasjoner som har overvunnet krigen og kjempet mot totalitære regimer, vil vi alltid stille oss bak de som jobber for fred og menneskeverd.

Og la meg si dette her i dag: Situasjonen i Syria i dag er en flekk på verdens samvittighet og det internasjonale samfunn har en moralsk plikt til å ta opp dette spørsmålet.

Siden dagen i dag markerer den internasjonale menneskerettighetsdagen, går våre tanker mer enn på noen annen dag til menneskerettighetsaktivister rundt om i hele verden som setter sine egne liv på spill for å forsvare de verdier vi er opptatt av. Ingen fengselsmur kan bringe deres stemme til taushet. Vi hører dem her i dette rommet i dag.

Og vi glemmer heller ikke at det i fjor sto tre kvinner her oppe på dette podiet, som ble hyllet for sin ikke-voldelige kamp for kvinners trygghet og rettigheter.

Som en union som er tuftet på verdien om likhet mellom kvinner og menn, nedfelt i Romatraktaten i 1957, er vi levende opptatt av å forsvare kvinners rettigheter over alt i verden og å støtte kvinners innflytelse og stilling. Og vi verner om de grunnleggende rettighetene til de aller mest sårbare, de som holder fremtiden i sine hender, nemlig barna, alle verdens barn.

Som et vellykket eksempel på fredelig forsoning basert på økonomisk integrasjon, bidrar vi til å utvikle nye former for samarbeid basert på utveksling av ideer, nyskaping og forskning.

Vitenskap og kultur er selve kjernen i den europeiske åpenheten. Det beriker oss som individer og skaper bånd ut over landegrensene.

Deres majesteter, Deres kongelige høyheter, statsoverhoder og regjeringssjefer, medlemmer av Den norske nobelkomiteen, eksellenser, mine damer og herrer.

Vi er ydmyke og takknemlige over å motta Nobels fredspris, og det finnes ikke noe bedre sted å dele denne visjonen enn her i Norge, et land som har gitt så mye for å skape global fred.

Pasifiseringen av Europa sto helt sentralt i Alfred Nobels betraktninger. I en tidlig versjon av hans testamente, satte han til og med likhetstegn mellom dette og internasjonal fred.

Dette er helt i tråd med de første ordene i Schuman-erklæringen, Den europeiske unions stiftelsesdokument. La paix mondiale. Verdensfreden, står det, kan ikke sikres uten at det gjøres en nyskapende innsats som står i forhold til de farene som truer denne freden.

Mitt budskap i dag er dette: Dere kan regne med vår innsats når det gjelder å kjempe for varig fred, frihet og rettferdighet i Europa og i verden.

Over de siste seksti årene har det europeiske prosjektet vist at det er mulig for folk og nasjoner å komme sammen ut over landegrensene. At det er mulig å overvinne forskjellene mellom dem og oss.

Her i dag er det vårt håp og vårt løfte at Den europeiske union, sammen med alle velvillige kvinner og menn, skal hjelpe til med å bringe verden sammen.


Det Europeiske Råds president, Herman van Rompuys takketale:

Deres majesteter, Deres kongelige høyheter, statsoverhoder og regjeringssjefer, medlemmer av Den norske nobelkomiteen, eksellenser, mine damer og herrer.

Det er med ydmykhet og takknemlighet at vi står her sammen for å motta denne prisen på vegne av Den europeiske union.

I en tid med usikkerhet, er denne dagen en påminnelse for folk rundt om i Europa og i verden om hva som er Unionens grunnleggende formål: Å fremme brorskapet mellom de europeiske nasjoner, i dag og i fremtiden.

Det er det som er vår jobb i dag.

Det har vært jobben til generasjoner før oss. Og det vil være jobben til generasjoner etter oss.

Her i Oslo vil jeg gi en hyllest til alle de europeerne som drømte om et kontinent forsonet med seg selv, og alle de som hver eneste dag gjør denne drømmen til virkelighet. Denne prisen tilhører dem.

Krigen er like gammel som Europa. Vårt kontinent bærer arr etter spyd og sverd, kanoner og geværer, skyttergraver og stridsvogner og mer til.

Tragedien i dette fremgår av ordene til Herodot for 2500 år siden: I fredstider er det sønnene som begraver sine fedre. I krigstider er det fedrene som begraver sine sønner.

Allikevel, …etter at to forferdelige kriger begravde kontinentet og dro hele verden med seg, … ble det til slutt varig fred i Europa.

I de dystre dagene lå Europas byer i ruiner, og mange hjerter var fortsatt fylt med sorg og bitterhet. Hvor vanskelig virket det ikke da, som Winston Churchill sa, å finne tilbake til de enkle gledene og håpet som gjør livet verdt å leve.

Som et barn født i Belgia rett etter krigen, fikk jeg fortalt historiene av dem som hadde opplevd dem.

Bestemoren min snakket om Den store krigen. I 1940 måtte faren min, som den gangen var 17 år, grave sin egen grav. Han kom seg unna; ellers ville jeg ikke ha stått her i dag.

Så det var virkelig et dristig veddemål grunnleggerne av Europa gikk inn i da de sa at, ja, vi kan bryte denne endeløse voldsspiralen, vi kan stanse hevnens logikk, vi kan bygge opp en lysere fremtid sammen. For en fantastisk kraft fantasien utgjør.

Selvsagt kunne det ha blitt fred i Europa uten Unionen. Kanskje. Det vil vi aldri få vite. Men det ville aldri ha vært en fred av samme kvalitet. En varig fred, ikke bare en iskald våpenstillstand.

Det som gjør den så spesiell for meg, er forsoningen. I politikken som ellers i livet, er forsoning det som er det aller vanskeligste å få til. Det går lengre enn tilgivelse og glemsel, eller å bare legge ting bak seg.

Når man tenker på hva Frankrike og Tyskland hadde vært gjennom…, og så ta dette skrittet …å signere en vennskapstraktat. Hver gang jeg hører disse ordene — Freundschaft, Amitie — blir jeg rørt.

Det er private ord, ikke ord for traktater mellom nasjoner. Men viljen til å ikke la historien gjenta seg, å gjøre noe helt nytt, var så sterk at nye ord måtte hentes fram. For menneskene var Europa et løfte, Europa sto for håp.

Da Konrad Adenauer kom til å Paris for å inngå Kull- og ståltraktaten i 1951, fant han en kveld en gave som lå og ventet på ham på hotellet. Det var en krigsmedalje, une Croix de Guerre, som hadde tilhørt en fransk soldat. Datteren hans, en ung student, hadde lagt den igjen med et lite brev til kansleren, som et tegn på forsoning og håp.

Jeg kan se for meg mange andre gripende bilder. Lederne av seks stater som samles i Roma, citta eterna, for å starte en ny fremtid. Willy Brandt som kneler i Warszawa. Verftsarbeiderne i Gdansk, ved porten til skipsverftet. Mitterrand og Kohl hånd i hånd. To millioner mennesker som i 1989 dannet en menneskekjede som knyttet sammen Tallinn og Riga og Vilnius.

Disse øyeblikkene leget Europa.

Men symbolske handlinger alene kan ikke sementere freden. Det er her Den europeiske unionens hemmelige våpen kommer inn:

En uovertruffen måte å knytte våre interesser så tett sammen på at krig blir en umulighet. Gjennom kontinuerlige forhandlinger, om stadig flere temaer, mellom stadig flere land.

Det er dette som er Jean Monnets gylne regel: Mieux vaut se disputter autour d’une table que sur un champ de bataille. Det er bedre å slåss rundt et bord enn ute på slagmarken.

Hvis jeg skulle forklare dette for Alfred Nobel, ville jeg ha sagt: Ikke bare en fredskongress, men en evigvarende fredskongress!

Det er klart at enkelte ting kan være forvirrende, og ikke bare for utenforstående.

Statsråder fra innelukkede land som lidenskapelig diskuterer fiskekvoter. Europarlamentarikere fra Skandinavia som diskuterer prisen på olivenolje.

Unionen har perfeksjonert seg i kompromissets kunst. Ikke noe drama med seier eller nederlag, men sørg for at alle land går vinnende ut av drøftelsene. For å oppnå dette, er kjedelig politikk en liten pris å betale.

Mine damer og herrer. Det virket.

Fred er nå noe vi tar for gitt. Krig er blitt utenkelig. Men «utenkelig» betyr ikke «umulig». Og det er grunnen til at vi er samlet her i dag. Europa må holde sitt løfte om fred.

Jeg mener at dette fortsatt er vår Unions overordnede formål.Men Europa kan ikke lenger basere seg på dette løftet alene for å inspirere borgerne. På en måte er det en god ting, krigsminnene er i ferd med å bli utvisket. Selv om dette ennå ikke gjelder over alt.

Sovjetunionens styre i Øst-Europa tok slutt for bare to tiår siden. Grusomme massakre fant sted på Balkan like etterpå. Barna som ble født da Srebrenica fant sted, fyller bare 18 år neste år.

Men de har allerede yngre søsken som er født etter den krigen, som den første ekte etterkrigsgenerasjonen i Europa. Sånn må det også forbli.

Presidenter, statsministre, eksellenser. Der hvor det før var krig, er det nå fred. Men nå ligger en annen historisk oppgave foran oss, nemlig å bevare freden der hvor det er fred.

Historien er tross alt ingen roman, en bok vi kan lukke igjen etter en lykkelig slutt: Vi har det fulle og hele ansvaret for det som kommer etterpå.

Dette kan ikke være mer tydelig enn det er i dag, hvor vi er rammet av den verste økonomiske krisen på to generasjoner, som skaper store vanskeligheter for våre innbyggere og setter Unionens politiske bånd på prøve.

Foreldre som strever med å få endene til å møtes, arbeidstakere som nylig er blitt sagt opp, studenter som frykter at uansett hvor hardt de jobber, så vil de ikke greie å skaffe seg sin første jobb. Når de tenker på Europa, er vel ikke fred akkurat det første som slår dem.

Når fremgang og sysselsetting, selve grunnfjellet i våre samfunn, synes å være truet, er det naturlig at frontene hardner og interessene blir smalere, og også at bruddlinjer og stereotypier som lenge har vært borte, dukker opp igjen.

Enkelte vil da sette spørsmålstegn, ikke bare ved de fellesavgjørelser som er tatt, men også selve det faktum at avgjørelser skal tas i fellesskap.

Og selv om vi ikke må miste perspektivet – selv slike spenninger vil ikke ta oss tilbake til fortidens mørke – er Europa i dag satt på en hard prøve.

Hvis jeg kan låne ordene til Abraham Lincoln fra en tid da et annet kontinentet ble satt på prøve, er det som i dag testes ut hvorvidt denne Unionen, eller en hvilken som helst annen union som er slik utformet og innrettet, kan vare over tid.

Vi svarer med våre handlinger, i trygg visshet om at vi vil lykkes.

Vi jobber meget hardt for å overvinne vanskelighetene, å gjenopprette vekst og arbeidsplasser.

Det er selvfølgelig en ren og skjær nødvendighet. Men det er mer som styrer oss, nemlig viljen til å bestemme over vår egen skjebne, en følelse av å stå sammen og på sett og vis, som et ekko fra tidligere århundret, ideen om selve Europa.

Det at så mange europeiske ledere er til stede her i dag understreker vår felles overbevisning: Vi vil komme ut av dette sammen, og sterkere. Sterke nok i verden til å kunne forsvare våre interesser og fremme våre verdier.

Vi jobber alle for å etterlate oss et bedre Europa til dagens og morgendagens barn. Slik at andre senere kan snu seg rundt og si: Den generasjonen, vår generasjon, bevarte løftet om Europa.

Dagens ungdom lever allerede i en ny verden. For dem er Europa en daglig realitet. Ikke en begrensning fordi vi alle er i samme båt. Nei, en rikdom som gjør det mulig å fritt kunne dele, reise og utveksle ideer. Å dele og forme et kontinent, erfaringer, en fremtid.

Eksellenser, mine damer og herrer,

Vårt kontinent, som reiste seg fra asken etter 1945 og ble forent i 1989, har en fantastisk evne til å gjenoppfinne seg selv. Det er opp til de kommende generasjoner å videreføre dette felles eventyret. Jeg håper de vil påta seg dette ansvaret med stolthet.

Og at de vil kunne si, slik vi gjør det her i dag:
Ich bin ein Europaer. Je suis fier d’etre europeen. Jeg er stolt over å være europeer.



Tekst: Dag Frøland (original: Le Cafe des Trois Colombes)

Jeg fødtes som barn av et skjendet Europa. Ruinen som blødde ihjel.
Kulturen fra Weimar og Startford-on-Avon ble knust som et gresk kapitél.

Og Heine og Goethe og Platon og Sokrates byttet vi gladelig mot
Sinatra og Cola og soft-ice og peanuts og yankee'ers skramlende skrot.

Men våre levende lys brant i Europa,
ett i Berlin, ett i Athen, ett i Paris.
Ett fra Voltaire, ett fra Pascal, ett fra Spinoza.
De flammet og brant før de forsvant ved Hitlers forlis.

Men Panthéons guder har våknet av Pentagons gudløse lek med en ild.
Marjserende kvinner - vår tids vestalinner - vil trosse tyrannenes spill.

Men hjertene fryser. Triumfbuen lyser så kaldt over ukjent soldat.
Mens Place d'Etoile er en blomst av Chagall. Hør den synger så sårt desperat.

Tenn dine levende lys over Europa,
tenn Sacre Coeur, tenn Notre Dame, hver katedral.
Lys i Belfast, Roma og Reims, Wien og Warszawa
som vern mot Moskva, mot USA, mot hver vandal.

En gang var du ammen som vugget hver greker og romer så blidt på ditt skjød.
Men så falt du sammen. Hver slaver og kveker erklærte deg nærmest for død.

Men Akropolis lever. Fugl Phoenix som svever av asken på ny og på ny
skal fly i protest - dels mot øst, dels mot vest - som vil fylle ditt hjerte med bly.

Tenn dine levende lys, barn av Europa,
barn av Berlin, barn av Athen, barn av Paris.
Gå ikke ensomme og frys rundt i Europa,
vi er en hær av mennesker som er levende lys.

Tenn dine levende lys, barn av Europa,
barn av Berlin, barn av Athen, barn av Paris.
Gå ikke ensomme og frys rundt i Europa,
vi er en hær av mennesker som er levende lys.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted