Langtur

Jeg starter i dag fra Fredrikstad og skal nå Sorrento sør for Napoli, Italia, innen drøyt et døgn. Turen er planlagt skje uten egentlig overnatting, kun med fire småpauser, fire solide spise- og hvilepauser, samt én eller to sovepauser i bilen, avhengig av form. Dette blir min desidert lengste kontinuerlige biltur noensinne. Den skal skje alene, om ingen haiker måtte vise seg å dukke opp her nord.

Turen skal absolutt gjennomføres forsvarlig og trygt, og det kan føre til at tidsskjemaet sprekker totalt, greit nok. Å sove i bil er jeg god til hvorsomhelst, når det kniper, om det finnes en plass i skyggen.

I følge ruteplanleggerne er dette en tur med netto kjøretid fra 24,0 til 26,5 timer. Da pluss pauser, naturligvis. Via Hamburg og Brennerpass.

Jeg starter i dag kl 15 og regner med ankomst, om alt klaffer, i morgen onsdag mellom kl 20 og 24. Hotell er bestilt for to netter, til kun 50 euro pr natt.

Det blir så kjapt litt Amalfi-kysten med Ravello, Capri, Vesuvbestigning, Pompeii, Ischia, Roma, Colosseum, Pantheon, fontenene, Vatikanet med Sistinske kapell, Toscana med Pisa og Firenze og til slutt Milano, før jeg tørner hjem søndag. Alene, men sikkert mange minner og erfaringer rikere.

Aldri før vært i Italia. Kun erfaringer fra langturer til Kroatia (1985, 1987) og Frankrike (1999). Denne gang *med* AC!

Rusken

Ungene på skolen tvers over gata har Rusken-aksjon, plukker søppel og gjør grøntområdene fine.

Jeg kunne ha lyst til å hjelpe til, i alle fall applaudere, tilmed gi dem ros og verbal oppmuntring i form at et heia-tilrop. Jeg kan gå ut og gjøre det! Men jeg kan også la være og bare glede meg over det her innenfra. Fremmed mann skal ikke antaste barn på skole, uansett. Slik er det. Men barn i slik positiv aktivitet gleder alltid veldig, og gjør meg rørt.

I det hele tattt, å bo ved en skole er åndsfornyende og inspirerende. Her er aktivitet, konstant «barneglam», foreldre med biler om morgen, bussrute, annen trafikk og lyder knyttet til skole, barnehage og fotballbane. Klassetur med buss! Mennesker skal bo i by, ikke forgå ute i en ensomhet der intet skjer.

Små gleder, sier du. Sa det samme selv, for noen år siden. Begriper først nå at det er de små gledene som er størst. Hvorfor er besteforeldre så uforbeholdent glad i barn, har jeg tenkt. Jeg tror man må bli bestefar for endelig å skjønt meningen med livet. Jeg gleder meg. Det er 30 år siden jeg så frem til 17. mai for egen del. Kanskje i år, igjen, som fra motsatt side av et liv.

Glede er ennå lov i landet.

Føling i Fjæra

Fjorårets mest positive hendelse i Fredrikstad gjentas i år, nytt «Føling i Fjæra» skal arrangeres i 21.-25. juli.

Norges kuleste festival!
Hankø for folket!
Zwart med hele familien, og Behn, med prinsessen, til tjeneste for
kulturen, sannelig!

Fjorårets høydepunkt: Konsert med Sigvart Dagsland på en flåte, med Karoline Krüger på fastlandet, på stranden Trouville, på yttersiden av Hankø, «alle» tilstede, alle like forhekset.

Zwart viser nattfilm med høy «føling»-faktor, i fjæra. Og tosmåbarnsmor Märtha er forpliktet til å stille opp med nye eventyr i Hankøskogen, også i år.

Verden

I Russland har noen fanatikere tatt hundrevis av skolebarn som gisler, på
Internett selges en brukt tyggis, vissnok tygget av Britney Spears for
kr 96 000,- og i Norge er det september og over 20 grader i skyggen.

Jeg mener, kan verden dermed bli galere?

Fra eldorado til giftpøl

Vansjø i Østfold:

  • er et 32 km² stort båt- og spesielt kanoeldorado
  • er vernet friluftsområde sentralt på Østlandet
  • er ansett for å være et rekreasjonsområde av nasjonal betydning, og som på en times tid eller to kan nåes av en million mennesker
  • er badevann, fuglevann, fiskevann, men fugler og fisk dør og ikke engang bikkjer bader der om algesesongen om sommeren lenger
  • er vanvittig nok drikkevann for 50-60 000 mennesker etter fullrensing, hvor lenge
  • ligger i Mossevassdraget (Morsa), som strekker seg fra Enebakk til Moss, med et nedslagsfelt på nesten 700 kvadratkilometer i to fylker, nesten i sin helhet under den såkalte marine grense
  • er i ferd med å bli en giftpøl på grunn av forurensing (overgjødsling) og årlig oppblomstring av giftige blågrønnalger
  • har hatt et eget miljøprosjekt siden 1998, som er kommet «halvveis» så langt
  • er så forurenset med opphopede næringssalter at det har blitt «selvgjødslende»
  • trenger kanskje over 500 millioner kr over noen år for å reddes
  • trenger at Staten nå spytter i kassa, etter at kommunene har bidratt med sitt
  • erklært miljøkatastrofeområde, og en miljøskandale av dimensjoner
  • krever øyeblikkelige om omfattende tiltak for å overleve
  • skriker om akutthjelp fra alle gode krefter, inklusive Staten

Det er jo en skam at slikt kan skje, at det går så langt innen man får somlet seg til effektive tiltak. Dette skjer, selvforskyldt, nå i Norge, landet som skrek seg hes på grunn av den sure nedbøren i sin tid. Landet
som sender hundrevis av millioner til Russland i håp om at de moderniserer og sikrer et kraftverk på Kola. Javel, men nå må vi rydde i egen bakgård, eller forgård (siden dette er å «det sentrale Østlandsområdet»). Det er helt unødvendig, for her har vi virkelig makt og midler til å gjøre noe effektivt, tiltakene er ikke omstridt og gevinsten er stor.

110

Det bør ikke overrsake at Vegdirektøren «tenker» på fartsgrense 110 på de beste motorveiene. Han er meget klar over at våre naboland har minst 110 på veier av tilsvarende standard.

Historien er at Norge nesten ikke har hatt motorveier annet som unntak. I forrige århundre dreide det seg om Oslo-Jessheim og Sandvika-Drammen pluss noen kortere strekninger som innfartsvei til andre byer. Det var først med Jessheim-Gardermoen i 1998 at vi fikk en høystandard motorvei med skikkelig vern mellom kjørebanene. Så fulgt i rask rekkefølge E6 Follo og E16 Norde Vestfold. Plutselig var «motorveinettet» doblet og det var flere eksempler på lengre strekninger med motorvei «på landet».

Vegdirektøren både kan og vil bygge bra veier, like bra som i andre land, gitt midlene. Så naturligvis mener han at de tåler like mye fart som veiene i andre land. Vegdirektoratet har i mange år forsøkt seg med forslag om økning av fartsgrensene på motorvei, uten å nå frem.

Visse interne motsetninger har det vært. En vegsjef var skeptisk fordi han mente at folk ble fartsblinde og ville fortsette i for stor fart også utenfor motorveien. Dette synet er nå steindødt. Nå gjelder det differensiering, mye på grunn av den kritikk som har komemt mot norsk farstgrensepolitikk, som en tid så ut til å tendere mot «70 overalt».

Årsaken til de norske lave fartsgrenser har først og fremst vært politiske, nesten som en likhetstanke, at når så få kan kjøre på bra vei så bør ikke disse har «privilegier». Dernest miljøhensynet, naturligvis. Ønsket om å senke farten på andre veier førte til at Skogsholm kunne lansere 100 på motorvei som et kompromiss.

Men åpenbart var 100 et skritt på veien mot 110 også i Norge. Det er bare et tidsspørsmål. Men vimå nok «betale» med flere 70-soner.

Et lyspunkt er også av Vegvesenet ønsker å øke fartsgrensen der to- eller trefeltsveien har fått midtdeler. Også nedsettelsen fra 90 til 80, sist gjenomført på E6 i Hedmark og Oppland, kan vise seg ikke å ha effekt. Jeg tviler på at de høytrafikkerte tofeltsveiene får satt grensen opp gjen før det komemr midtdeler eller utbygging til fire felt, men det kan stoppe andre nedsettelser og noen med moderat trafikk kan kanskje får tilbake 90. Det er også fortsatt en del meget bra lavtrafikerte veier av høy standard som kan tenkes å få 90, ikke alle motortrafikkveier, men høyfjellsveier, spesielt nordpå (eks Saltfjellet og Finnmark).

Det mest groteske eksemple på norsk misforstått fartsgrensepolitikk fantes på E6 syd, der man en tid kunne kjøre i maks 90 på en høystandard 29 meter bred motorvei, som ved grensen til Østfold gikk over til en eldre motortrafikkveg på 9 meters bredde, fortsatt med fartsgrense 90. Man må ha et godt utviklet fartsmessig tunnelsyn for å overse 20 meters breddeinnskrenkning.

Fornuften har begynt å vinne innpass. Skogsholm har selv tatt til orde for en gjennomgang for skape noe bedre aksept for fartsgrensene. Innen 10 år har vi kanskje 120 på de aller beste veiene, forutsatt at Danmark og Sverige høster gode erfaringer. Selv Tyskland tenderer mot 120, men forholdene der er noe annerledes med hensyn på trafikkmengde, slik at de er fortsatt de mest fartsliberale. Fortest går det i praksis i Danmark og Frankrike.

Cafe Oscar

Nok en sesong er Nissa Nyberget i gang med sine jamsessions på Cafe Oscar
i Fredrikstad. En dag i solen på Hvaler eller Onsøy-kysten, bli brun
eller solbrent, bade, kvelden på bryggepromenaden i Fredrikstad med et
godt måltid på ebn av de mange restaurantene. Avslutning på Cafe Oscar
hvor det swinger som rakkern i sommernatten. Ta på deg det letteste og
lekreste, men her er folkelig og alt godtatt og verdsatt.

Man reiser vel ikke til Middelhavet eller hva verre er, nå? Det er jo
juli og Norge er på sitt beste. Fredrikstad spesielt.