Kategori: Samfunn og politikk

Rapport fra langtur med bil til Italia

  • Kl 11 ca: Legger meg nedpå og tar en lang lur til kl 15:30
  • Kl 16:15: Avreise Fredrikstad, ut på E6. Til sammenlikning kan man legge på en time om man har Oslo som utgangspunkt.
  • Kl 17:10: Passerer nye Svinesund, ingen bompenger ennå
  • Kl 18:50: Varberg, 10 min pause
  • Kl 20:30: Over Øresund bru, bomstasjon
  • Kl 21:30: Bensin i Danmark, 5 min
  • Kl 22:30: Ankommer Rødbyhavn
  • Kl 22:45: Avreise ferje, schnitzel og vann ombord
  • Kl 23:30: Ankomst Puttgarden
  • Kl 01 ca: Passererer Hamburg syd, inn på A7
  • Kl 02 ca: Tankstelle, bensin, 10 min pause, videre på A7
  • Kl 04:30: Pause 10 min
  • Kl 07 ca: Inn i Østerrike ved Füssen mot Reutte, bensin, 20 min pause
  • Kl 08 ca: Bomstasjon Innsbruck syd, Brenner autobahn
  • Kl 08:45: Inn i Italia ved Brennerpasset, autostradabillett trukket
  • Kl 10 ca: Pause 10 min i Brenner-dalen. Litt sliten nå.
  • Kl 14 ca: Passerer Firenze, noe trøtthet kommer sigende
  • Kl 15 ca: Bensin, 50 min pause, mat, strekkøvelser, våkner helt
  • Kl 16 ca: Passerer Roma, vurderer igjen å sove litt
  • Kl 18 ca: Pause 10 min, strekk, ble ikke trøtt nok til en lur
  • Kl 19:30: Inn i Napoli, betalte avgift for Brenner-Napoli (dyrt)
  • Kl 19:30: Ny kort autostrada, bomstasjon igjen (2 euro)
  • Kl 20 ca: Ankomst Piano de Sorrento
  • Kl 20:30: Middag i spisesalen
  • Kl 21 ca: Bestiller en flaske god hvitvin og nyter den på terrassen, med utsikt over Capri, Vesuv og Napolibukta, hvor det er nesten blitt mørkt. En vanvittig tur er gjennomført, men det gikk over all forventing uten at jeg følte jeg tok sjanser. Meget fornøyd med dette, og det var da verdt en skål for vel gjennomført.
  • Kl 22:30: Sovner brått på hotellrommet og våkner ikke før kl 9

Hjemturen gikk altså fra Milano og rett inn i Sveits. Måtte betale sveitsisk motorveiavgift for et helt år, fikk oblat! Ikke St. Gotthard-motorveien, men St. Bernadino, en motortrafikkvei i slynger, også en tunnel. Deretter sveitsisk autobahn til Rhindalen. Tur innom Lichtenstein, bare for å ha vært der. Så kort innom Østerrike igjen, før Tyskland. Så samme rute tilbake (A7-A1-Puttgarden-Malmø).

Tok to sovepauser a 15-25 minutter på hjemturen, den siste ved ca Varberg. Dette er jeg vant til når jeg blir trøtt, og anbefales.

Kjøreforhold:Hele turen: Ikke en regndråpe sett. Litt mørkekjøring som gikk over all forventning.

Tyskland: Meget hensynsfull kjøring av alle, ingen masing. De som kjører fort aksepterer at andre også må få kjøre forbi noen, bare man legger seg inn så snart man kan. Sånn skal det være. Nesten ingen vogntog på hjemveien, en søndag.

Italia: Ekstrem vogntogtrafikk hele veien Brenner-Napoli, da dette var dagtid og ukedag. De «eide» høyrefeltet. 6 felt det meste, men likevel trangt. Meget aggressive italienere i BMW som «eide» venstrefeltet. Vanvittig liten avstand til forankjørende, noen få meter i 150.

Italia, byene: Skrekkelig, intet mer å si. Ikke noe for svake nerver.

Autostrada: Varierende kvalitet, fra eksellent til usannsynlig svingete. Noen steder er den utvidet til 6 felt bare mellom de mange små tunnelene, og det skaper mye plunder når trafikken er stå stor og alt skal gå så fort. Sør for Firenze, mot Roma, f.eks. Men italienerne er litt redd kurver og tunneler, selv på tørr vei, så der bremses det.

Italienske fartsgrenser: De er en vits! Det er absolutt ingen som følger dem, ikke i nærheten. Alle er minst 30 km/t over dem. Og så er det da også vanvittig lave, og ofte kortvarige uten at de oppheves (gjelder en kurve eller slikt). Jeg så 20 km/t på autostradaen et par steder, ved veiarbeid. Og ned til 10 km/t ellers. Det går jo ikke an følge dem, ikke engang som veiledende.

Kystveien Napoli – Genova: Glimrende, selv om deler av den ikke er helt autostrada. Noe er vanlig vei, noe er «smal firefelt». Mye friskere og flottere der enn i innlandet (A1), selv om man ikke ser så mye til havet fra kysthovedveien heller.

Veiarbeid: Enormt på ukedagene. Omtrent halve veinettet ser ut til å være under vedlikehold nå i juni. Ekstra teit i Italia, der små, puslete veiarbeider for hver bidige mil skaper innsnevring. To mann klipper gresset med håndkraft i rabatten eller skråningen. Sysselsettingstiltak, uten hensyn til trafikkavviklingen.

Noe annet med Tyskland, der alt vedlikeholdet, store prosjekter, meget velorganisert og skikkelig, sørger for høy kvalitet på veien.

Varmen: Det var hetebølge i Italia. Ca 35 grader i skyggen, 99% fuktig. For meg er det nesten drepen, da jeg tåler varme og fuktighet dårlig. Kunne aldri ha reist uten AC, og den var på hele tiden.

Fem uforglemmelige opplevelser:

  1. To iskalde øl høyt oppe i byen Anacapri (på Capri), i heten, men under et skyggefullt nåletre, med utsikt mot Vesuv i disen.
  2. Frokost på piazzaen oppe i Ravello, etter morgenkjøretur på Amalfikysten
  3. Klatretur» (bred grus-sti) til Mont Vesuvios krater
  4. Akveduktene, Colosseum og de andre romerske ruinene i Roma
  5. Chapella Sistina. Ubeskrivelig. Verdens vakreste rom?

Pussig:Chapella Sistina, mann (vakt) klapper i hendene. Tre menn roper hysssssj-hysssj-silencio! Ding-dong fra høyttaler. Høyttalerstemme, på tre språk: «Vi ber alle våre gjester vennligst være stille. Og fotografering er forbudt». Straks setter 200 mennesker i gang med å skravle og ta bilder i vilden sky. Det hele gjentas hvert 5. minutt.

OBS, Roma-turist: Det kan være opp til 500 m kø for å komme inn i Vatikanmuseet. Det er enormt stort, og det er ingen snarveier utenom de utallige galleriene og salene. Det er mange tusen mennesker inne samtidig. Ta med vann, mye vann. Shorts er ikke tillatt, og ellers «anstendig» kledd. Det er ikke klimaanlegg! Like før Sikstinske, som er like like før utgangen, finnes en «snack-bar» med drikke og uteservering. Jeg gik tom for vann allerede i køen, hold på å få alvorlig heteslag, men ble reddet av dette lille vannhullet.
Toget inn til Roma fra forstad: Husk å kjøpe billett i en aviskiosk før du går på toget. Konduktøren selger ikke billetter, men kan utstede gebyr. Ikke kjør inn. Det er ingen skam å snu, for det gjorde jeg.

I Italia brytes forresten alle regler, av alle hele tiden, med unntak av røykeloven. Den håndheves.

Langtur

Jeg starter i dag fra Fredrikstad og skal nå Sorrento sør for Napoli, Italia, innen drøyt et døgn. Turen er planlagt skje uten egentlig overnatting, kun med fire småpauser, fire solide spise- og hvilepauser, samt én eller to sovepauser i bilen, avhengig av form. Dette blir min desidert lengste kontinuerlige biltur noensinne. Den skal skje alene, om ingen haiker måtte vise seg å dukke opp her nord.

Turen skal absolutt gjennomføres forsvarlig og trygt, og det kan føre til at tidsskjemaet sprekker totalt, greit nok. Å sove i bil er jeg god til hvorsomhelst, når det kniper, om det finnes en plass i skyggen.

I følge ruteplanleggerne er dette en tur med netto kjøretid fra 24,0 til 26,5 timer. Da pluss pauser, naturligvis. Via Hamburg og Brennerpass.

Jeg starter i dag kl 15 og regner med ankomst, om alt klaffer, i morgen onsdag mellom kl 20 og 24. Hotell er bestilt for to netter, til kun 50 euro pr natt.

Det blir så kjapt litt Amalfi-kysten med Ravello, Capri, Vesuvbestigning, Pompeii, Ischia, Roma, Colosseum, Pantheon, fontenene, Vatikanet med Sistinske kapell, Toscana med Pisa og Firenze og til slutt Milano, før jeg tørner hjem søndag. Alene, men sikkert mange minner og erfaringer rikere.

Aldri før vært i Italia. Kun erfaringer fra langturer til Kroatia (1985, 1987) og Frankrike (1999). Denne gang *med* AC!

Rusken

Ungene på skolen tvers over gata har Rusken-aksjon, plukker søppel og gjør grøntområdene fine.

Jeg kunne ha lyst til å hjelpe til, i alle fall applaudere, tilmed gi dem ros og verbal oppmuntring i form at et heia-tilrop. Jeg kan gå ut og gjøre det! Men jeg kan også la være og bare glede meg over det her innenfra. Fremmed mann skal ikke antaste barn på skole, uansett. Slik er det. Men barn i slik positiv aktivitet gleder alltid veldig, og gjør meg rørt.

I det hele tattt, å bo ved en skole er åndsfornyende og inspirerende. Her er aktivitet, konstant «barneglam», foreldre med biler om morgen, bussrute, annen trafikk og lyder knyttet til skole, barnehage og fotballbane. Klassetur med buss! Mennesker skal bo i by, ikke forgå ute i en ensomhet der intet skjer.

Små gleder, sier du. Sa det samme selv, for noen år siden. Begriper først nå at det er de små gledene som er størst. Hvorfor er besteforeldre så uforbeholdent glad i barn, har jeg tenkt. Jeg tror man må bli bestefar for endelig å skjønt meningen med livet. Jeg gleder meg. Det er 30 år siden jeg så frem til 17. mai for egen del. Kanskje i år, igjen, som fra motsatt side av et liv.

Glede er ennå lov i landet.

Føling i Fjæra

Fjorårets mest positive hendelse i Fredrikstad gjentas i år, nytt «Føling i Fjæra» skal arrangeres i 21.-25. juli.

Norges kuleste festival!
Hankø for folket!
Zwart med hele familien, og Behn, med prinsessen, til tjeneste for
kulturen, sannelig!

Fjorårets høydepunkt: Konsert med Sigvart Dagsland på en flåte, med Karoline Krüger på fastlandet, på stranden Trouville, på yttersiden av Hankø, «alle» tilstede, alle like forhekset.

Zwart viser nattfilm med høy «føling»-faktor, i fjæra. Og tosmåbarnsmor Märtha er forpliktet til å stille opp med nye eventyr i Hankøskogen, også i år.

Verden

I Russland har noen fanatikere tatt hundrevis av skolebarn som gisler, på
Internett selges en brukt tyggis, vissnok tygget av Britney Spears for
kr 96 000,- og i Norge er det september og over 20 grader i skyggen.

Jeg mener, kan verden dermed bli galere?

Fra eldorado til giftpøl

Vansjø i Østfold:

  • er et 32 km² stort båt- og spesielt kanoeldorado
  • er vernet friluftsområde sentralt på Østlandet
  • er ansett for å være et rekreasjonsområde av nasjonal betydning, og som på en times tid eller to kan nåes av en million mennesker
  • er badevann, fuglevann, fiskevann, men fugler og fisk dør og ikke engang bikkjer bader der om algesesongen om sommeren lenger
  • er vanvittig nok drikkevann for 50-60 000 mennesker etter fullrensing, hvor lenge
  • ligger i Mossevassdraget (Morsa), som strekker seg fra Enebakk til Moss, med et nedslagsfelt på nesten 700 kvadratkilometer i to fylker, nesten i sin helhet under den såkalte marine grense
  • er i ferd med å bli en giftpøl på grunn av forurensing (overgjødsling) og årlig oppblomstring av giftige blågrønnalger
  • har hatt et eget miljøprosjekt siden 1998, som er kommet «halvveis» så langt
  • er så forurenset med opphopede næringssalter at det har blitt «selvgjødslende»
  • trenger kanskje over 500 millioner kr over noen år for å reddes
  • trenger at Staten nå spytter i kassa, etter at kommunene har bidratt med sitt
  • erklært miljøkatastrofeområde, og en miljøskandale av dimensjoner
  • krever øyeblikkelige om omfattende tiltak for å overleve
  • skriker om akutthjelp fra alle gode krefter, inklusive Staten

Det er jo en skam at slikt kan skje, at det går så langt innen man får somlet seg til effektive tiltak. Dette skjer, selvforskyldt, nå i Norge, landet som skrek seg hes på grunn av den sure nedbøren i sin tid. Landet
som sender hundrevis av millioner til Russland i håp om at de moderniserer og sikrer et kraftverk på Kola. Javel, men nå må vi rydde i egen bakgård, eller forgård (siden dette er å «det sentrale Østlandsområdet»). Det er helt unødvendig, for her har vi virkelig makt og midler til å gjøre noe effektivt, tiltakene er ikke omstridt og gevinsten er stor.

110

Det bør ikke overrsake at Vegdirektøren «tenker» på fartsgrense 110 på de beste motorveiene. Han er meget klar over at våre naboland har minst 110 på veier av tilsvarende standard.

Historien er at Norge nesten ikke har hatt motorveier annet som unntak. I forrige århundre dreide det seg om Oslo-Jessheim og Sandvika-Drammen pluss noen kortere strekninger som innfartsvei til andre byer. Det var først med Jessheim-Gardermoen i 1998 at vi fikk en høystandard motorvei med skikkelig vern mellom kjørebanene. Så fulgt i rask rekkefølge E6 Follo og E16 Norde Vestfold. Plutselig var «motorveinettet» doblet og det var flere eksempler på lengre strekninger med motorvei «på landet».

Vegdirektøren både kan og vil bygge bra veier, like bra som i andre land, gitt midlene. Så naturligvis mener han at de tåler like mye fart som veiene i andre land. Vegdirektoratet har i mange år forsøkt seg med forslag om økning av fartsgrensene på motorvei, uten å nå frem.

Visse interne motsetninger har det vært. En vegsjef var skeptisk fordi han mente at folk ble fartsblinde og ville fortsette i for stor fart også utenfor motorveien. Dette synet er nå steindødt. Nå gjelder det differensiering, mye på grunn av den kritikk som har komemt mot norsk farstgrensepolitikk, som en tid så ut til å tendere mot «70 overalt».

Årsaken til de norske lave fartsgrenser har først og fremst vært politiske, nesten som en likhetstanke, at når så få kan kjøre på bra vei så bør ikke disse har «privilegier». Dernest miljøhensynet, naturligvis. Ønsket om å senke farten på andre veier førte til at Skogsholm kunne lansere 100 på motorvei som et kompromiss.

Men åpenbart var 100 et skritt på veien mot 110 også i Norge. Det er bare et tidsspørsmål. Men vimå nok «betale» med flere 70-soner.

Et lyspunkt er også av Vegvesenet ønsker å øke fartsgrensen der to- eller trefeltsveien har fått midtdeler. Også nedsettelsen fra 90 til 80, sist gjenomført på E6 i Hedmark og Oppland, kan vise seg ikke å ha effekt. Jeg tviler på at de høytrafikkerte tofeltsveiene får satt grensen opp gjen før det komemr midtdeler eller utbygging til fire felt, men det kan stoppe andre nedsettelser og noen med moderat trafikk kan kanskje får tilbake 90. Det er også fortsatt en del meget bra lavtrafikerte veier av høy standard som kan tenkes å få 90, ikke alle motortrafikkveier, men høyfjellsveier, spesielt nordpå (eks Saltfjellet og Finnmark).

Det mest groteske eksemple på norsk misforstått fartsgrensepolitikk fantes på E6 syd, der man en tid kunne kjøre i maks 90 på en høystandard 29 meter bred motorvei, som ved grensen til Østfold gikk over til en eldre motortrafikkveg på 9 meters bredde, fortsatt med fartsgrense 90. Man må ha et godt utviklet fartsmessig tunnelsyn for å overse 20 meters breddeinnskrenkning.

Fornuften har begynt å vinne innpass. Skogsholm har selv tatt til orde for en gjennomgang for skape noe bedre aksept for fartsgrensene. Innen 10 år har vi kanskje 120 på de aller beste veiene, forutsatt at Danmark og Sverige høster gode erfaringer. Selv Tyskland tenderer mot 120, men forholdene der er noe annerledes med hensyn på trafikkmengde, slik at de er fortsatt de mest fartsliberale. Fortest går det i praksis i Danmark og Frankrike.

Cafe Oscar

Nok en sesong er Nissa Nyberget i gang med sine jamsessions på Cafe Oscar
i Fredrikstad. En dag i solen på Hvaler eller Onsøy-kysten, bli brun
eller solbrent, bade, kvelden på bryggepromenaden i Fredrikstad med et
godt måltid på ebn av de mange restaurantene. Avslutning på Cafe Oscar
hvor det swinger som rakkern i sommernatten. Ta på deg det letteste og
lekreste, men her er folkelig og alt godtatt og verdsatt.

Man reiser vel ikke til Middelhavet eller hva verre er, nå? Det er jo
juli og Norge er på sitt beste. Fredrikstad spesielt.