Fra eldorado til giftpøl

Vansjø i Østfold:

  • er et 32 km² stort båt- og spesielt kanoeldorado
  • er vernet friluftsområde sentralt på Østlandet
  • er ansett for å være et rekreasjonsområde av nasjonal betydning, og som på en times tid eller to kan nåes av en million mennesker
  • er badevann, fuglevann, fiskevann, men fugler og fisk dør og ikke engang bikkjer bader der om algesesongen om sommeren lenger
  • er vanvittig nok drikkevann for 50-60 000 mennesker etter fullrensing, hvor lenge
  • ligger i Mossevassdraget (Morsa), som strekker seg fra Enebakk til Moss, med et nedslagsfelt på nesten 700 kvadratkilometer i to fylker, nesten i sin helhet under den såkalte marine grense
  • er i ferd med å bli en giftpøl på grunn av forurensing (overgjødsling) og årlig oppblomstring av giftige blågrønnalger
  • har hatt et eget miljøprosjekt siden 1998, som er kommet «halvveis» så langt
  • er så forurenset med opphopede næringssalter at det har blitt «selvgjødslende»
  • trenger kanskje over 500 millioner kr over noen år for å reddes
  • trenger at Staten nå spytter i kassa, etter at kommunene har bidratt med sitt
  • erklært miljøkatastrofeområde, og en miljøskandale av dimensjoner
  • krever øyeblikkelige om omfattende tiltak for å overleve
  • skriker om akutthjelp fra alle gode krefter, inklusive Staten

Det er jo en skam at slikt kan skje, at det går så langt innen man får somlet seg til effektive tiltak. Dette skjer, selvforskyldt, nå i Norge, landet som skrek seg hes på grunn av den sure nedbøren i sin tid. Landet
som sender hundrevis av millioner til Russland i håp om at de moderniserer og sikrer et kraftverk på Kola. Javel, men nå må vi rydde i egen bakgård, eller forgård (siden dette er å «det sentrale Østlandsområdet»). Det er helt unødvendig, for her har vi virkelig makt og midler til å gjøre noe effektivt, tiltakene er ikke omstridt og gevinsten er stor.

Oslos historie

Nettavisa Groruddalen.no har en artikkel om Aker Herreds historie. Da jeg
gikk på skolen og vi hadde «heimstadlære» var det en rekke tema om Oslos
opphav som gård, middelalderby, etableringen av Christiania, Kristianias
framvekst som hovedstad og det moderne Oslo, men fint lite om den delen av
Oslo som vi vokste opp i, nemlig tidligere Aker (Østre Aker).

Enda så mye lokalhistorie jeg har lest opp gjennom årene så var navnet
Osloherad (Osloar herad, Oslos herred) inntil i dag helt ukjent formeg.
Dette er altså det opprinnelige (eldste kjente) navnet på området der
størsteparten av dagens oslobefolkning bor.

Historien ville det slik, blant annet som følge av svartedauen, at kirken
som i sin tid ble anlagt på gårdene Akers marker, ble eneste soknekirke og
ga opphav til at Osloherad forsvant og Aker Herred kom inn.

At Oslo-navnet opprinnelig ikke bare var knyttet til gården Áslo (Oslo) og
middelalderbyen Oslo, men til store deler av dagens Oslo, gir meg bedre
forståelse for navneskiftet fra Kristiania til Oslo i 1925.

Avisartikkelen

110

Det bør ikke overrsake at Vegdirektøren «tenker» på fartsgrense 110 på de beste motorveiene. Han er meget klar over at våre naboland har minst 110 på veier av tilsvarende standard.

Historien er at Norge nesten ikke har hatt motorveier annet som unntak. I forrige århundre dreide det seg om Oslo-Jessheim og Sandvika-Drammen pluss noen kortere strekninger som innfartsvei til andre byer. Det var først med Jessheim-Gardermoen i 1998 at vi fikk en høystandard motorvei med skikkelig vern mellom kjørebanene. Så fulgt i rask rekkefølge E6 Follo og E16 Norde Vestfold. Plutselig var «motorveinettet» doblet og det var flere eksempler på lengre strekninger med motorvei «på landet».

Vegdirektøren både kan og vil bygge bra veier, like bra som i andre land, gitt midlene. Så naturligvis mener han at de tåler like mye fart som veiene i andre land. Vegdirektoratet har i mange år forsøkt seg med forslag om økning av fartsgrensene på motorvei, uten å nå frem.

Visse interne motsetninger har det vært. En vegsjef var skeptisk fordi han mente at folk ble fartsblinde og ville fortsette i for stor fart også utenfor motorveien. Dette synet er nå steindødt. Nå gjelder det differensiering, mye på grunn av den kritikk som har komemt mot norsk farstgrensepolitikk, som en tid så ut til å tendere mot «70 overalt».

Årsaken til de norske lave fartsgrenser har først og fremst vært politiske, nesten som en likhetstanke, at når så få kan kjøre på bra vei så bør ikke disse har «privilegier». Dernest miljøhensynet, naturligvis. Ønsket om å senke farten på andre veier førte til at Skogsholm kunne lansere 100 på motorvei som et kompromiss.

Men åpenbart var 100 et skritt på veien mot 110 også i Norge. Det er bare et tidsspørsmål. Men vimå nok «betale» med flere 70-soner.

Et lyspunkt er også av Vegvesenet ønsker å øke fartsgrensen der to- eller trefeltsveien har fått midtdeler. Også nedsettelsen fra 90 til 80, sist gjenomført på E6 i Hedmark og Oppland, kan vise seg ikke å ha effekt. Jeg tviler på at de høytrafikkerte tofeltsveiene får satt grensen opp gjen før det komemr midtdeler eller utbygging til fire felt, men det kan stoppe andre nedsettelser og noen med moderat trafikk kan kanskje får tilbake 90. Det er også fortsatt en del meget bra lavtrafikerte veier av høy standard som kan tenkes å få 90, ikke alle motortrafikkveier, men høyfjellsveier, spesielt nordpå (eks Saltfjellet og Finnmark).

Det mest groteske eksemple på norsk misforstått fartsgrensepolitikk fantes på E6 syd, der man en tid kunne kjøre i maks 90 på en høystandard 29 meter bred motorvei, som ved grensen til Østfold gikk over til en eldre motortrafikkveg på 9 meters bredde, fortsatt med fartsgrense 90. Man må ha et godt utviklet fartsmessig tunnelsyn for å overse 20 meters breddeinnskrenkning.

Fornuften har begynt å vinne innpass. Skogsholm har selv tatt til orde for en gjennomgang for skape noe bedre aksept for fartsgrensene. Innen 10 år har vi kanskje 120 på de aller beste veiene, forutsatt at Danmark og Sverige høster gode erfaringer. Selv Tyskland tenderer mot 120, men forholdene der er noe annerledes med hensyn på trafikkmengde, slik at de er fortsatt de mest fartsliberale. Fortest går det i praksis i Danmark og Frankrike.

Cafe Oscar

Nok en sesong er Nissa Nyberget i gang med sine jamsessions på Cafe Oscar
i Fredrikstad. En dag i solen på Hvaler eller Onsøy-kysten, bli brun
eller solbrent, bade, kvelden på bryggepromenaden i Fredrikstad med et
godt måltid på ebn av de mange restaurantene. Avslutning på Cafe Oscar
hvor det swinger som rakkern i sommernatten. Ta på deg det letteste og
lekreste, men her er folkelig og alt godtatt og verdsatt.

Man reiser vel ikke til Middelhavet eller hva verre er, nå? Det er jo
juli og Norge er på sitt beste. Fredrikstad spesielt.