Sommergleder

Jeg har i sommer:

  • Sittet på en terrasse, etter en min noensinne lengste kjøretur, en herlig middag og solens nedgang i horisonten, med en sigar i den ene hånden og en kald hvitvin i den andre, og sett ut over selveste Napolibukta i kveldsdisen, med øya Capri i vest, storbyen Napoli tvers over og vulkanen Vesuv i øst. Det har jeg! Og synet og tilfredsheten der og da kommer jeg ikke til å glemme med det første. Sorrento het stedet.
  • Besøkt én av mine barndoms nærmest mytiske drømmesteder, større enn både «jordbærstedet» og «kardemommeby», en eksotisk øy jeg ble fortalt om til som barn, og som jeg aldri siden helt har glemt. Capri, het øya.
  • Stått og kikket ned i krateret på en aktiv, dog sovende vulkan. Ja, vulkan! Flere hundre meter bred og dyp, fy flate. Dette er et av naturens formasjoner, men som skiller seg ut ved å være relativt få år gammel, i alle fall akkurat i sin nåværende form. Hvis jeg skal dø snart, så fikk jeg i all fall med meg den, både avgrunnen ved toppen og Napoli bortenunder. Vesuv, het den.
  • Beundret originalmaleriet av den eritreiske sibylle. Det er en kvinnelig skjønnhet som sitter med med korslagte bein og blar i en bok, antakelig en visdomsbok. Det befant seg i taket av et kapell i Vatikanet i Roma og ble malt av Michelangelo for flere hundre år siden. Et fotografi av dette utsnittet, i form av en innrammet plakat, har hengt på veggen min i 6 år nå, og jeg blir aldri lei av motivet. Jeg måtte dit, der det virkelig er, i det vakreste rom på denne jord. Og noen gråt da de kom inn, og jeg begynte nesten å grine sjøl. Sixtinske kapell, het rommet.

Det uforglemmelige er der ute, helt fra Vigelandsparken, Røros og Nærøyfjorden her på berget, til Central Park, pyramidene og den kinesiske mur. Å bli sittende eller liggende, hjemme, på hytta, på campingen eller på stranda, det er dét man angrer på, når det en gang er for sent å begi seg opp og ut. I alle fall tror jeg det nå mer. Verdensarven, het det visst.

Om å få fart på motorveibyggingen

En politisk strategi som jeg tror har mest for seg:

  • Arbeide for at en større del av statens inntekter fra biltrafikken skal tilbake til vei- og trasportsektoren, primært til gode veiprosjekter utenom motorveier. Alternativt må avgiftene ned.
  • Arbeide for at det kommende motorveinettet på Østlandet/Sørlandet finansieres gjennom et system av antennestasjoner med betaling per kilometer kjørt motorvei A, eventuelt også noe motorvei B *med* midtdeler og tre felt. Modell som i Italia. La gjerne Ring 3 og rv 190 i Oslo inngå slik at man får et sammenhengende nett. På sikt må det strekke seg til andre landsdeler.
  • Motorveiene bygges som OPS-prosjekter, der utbygger også får ansvaret for vedlikeholdet i et visst antall år av gangen, finansiert av innkreving av kjøreavgift på den utbygde strekning og det utbygde nett. Eldre motorveier inngår etter en fordelingsnøkkel som sikrer at disse inntektene spres til, og delvis blir til rådighet som tilskudd til nye prosjekter. Desto flere motorveier som mer eller mindre nedbetales, desto mer lønnsomme blir dermed nye prosjekter, nivellert etter en løpende årlig finjustering av km-avgiften.
  • Enkelte rene motorvei B-strekninger og forlengelser kan få samme type finansiering. Spesielt bør deler av kyststamveien E39 kunne finansieres slik med km-avgift, men det fordrer altså motorvei eller tilnærmet for å kunne detektere av- og påkjøring. Punktavgifter (bom-/tunnel-/bruavgift) kun i en overgangsperiode.
  • Ingen forhåndsinnkreving av bompenger. Man kan låne det som trenges, gitt en garanti for at etterskuddsfinansiering sikres.
  • Ingen innkreving på parallellveier, men disse gjøres minst mulig attraktive på finurlige måter
    • Kjøreavgiften på motorveien må være så lav at få ser seg tjent med å kjøre utenom. Km-avgift er da mer effektivt enn punktavgift.
    • Parallellveien forbys for tunge kjøretøy over 3,5 tonn utenom busser, forbi visse punkter mellom avkjøringene til motorveien
    • Parallellveier får full dekning av nødvendige rundkjøringer, nedsatte farstgrenser, fartsdempere fotobokser og andre myke trafkikkhindre.
    • Motorveiene får generelt høyere fartsgrenser enn i dag, 90 til kanskje 130, der det er forsvarlig ut fra internasjonalt anerkjente kriterier, trafikkvolum og veistandard.
  • Bompenger, eller annen punktvis trafikkavgift/veiprising, skal ellers primært skje på ikke-stamveier som erstatter ferje eller lange omkjøringer, og er lokalt initiert. Andre stamveier utenom en forbedret «kyststamvei» bør være fri for avgifter. Statens oppgave.
  • Bomringer/veiprising rundt byer skal generelt ikke hindre eller for mye belaste kjøring tangentielt gjennom eller rundt byen, og samtidig fange opp trafikk mellom bydeler innenfor «ringen» såpass at det i reglen lønner seg kjøre ut på en ringvei eller benytte andre anbefalte hovedårer. Slike bomringer skal og må være differensiert etter tid på døgnet. Det skal ikke være «månedskort», men kun et maksimalt antall betalte passeringer pr time eller dag. Formålet skal være miljø, et trafikkveksbegrenser, og å finansiere utbygging av vei og kollektivtrafikk i samme by, og ikke primært være «rettferdig». Mangler man rettferdighet er det bedre å sette ned avgiften og bruke mer av statens midler. Det må med andre ord ikke kreves så mye for passering av stasjonene at dette blir et viktig spørsmål. Likevel mener jeg dette systemet blir både mer rettferdig og effektivt enn dagens. For Oslo tror jeg altså på km-avgift på hovedveinettet, og mange mindre punktavgifter innenfor ring 3. Bare ubjetjente stasjoner.
  • Storbyenes hovedveinett og motorveinettets finansiering må *ut* av statsbudsjettet og overlates til selvfinansierte selskap basert på rettigheter til innkreving. Prosjekter kan da bi lønnsomme, og Stortinget trenger ikke se på dette som utgifter og saldere dem bort. Stortinget kan heller konsentrere seg om sine øvrige favorittprosjekter via statskassen.
  • Den totale betalingen fra bilistene må ikke stige, men heller gå ned.
  • Smertegrensen er stort sett nådd. Men vi kan ikke vente noen betydelig nedgang, og primært vil vi ha bedre veier der trafikken er stor.

    • Bilavgifter (import/årsavgift) må ha komponenter basert på utslipp av gasser og støy, drivstoffforbruk, vekt og tverrsnitt, i alle fall ingen importpris-komponent. Sikkerhets- og komfortutstyr vil da falle billigere. Årsavgift skal dekke statens kostnader med å ha en bil registrert og andre *faste* kostnader med å administrere bilparken slik den er, selv om ingen av bilene egentlig ble kjørt.
    • Et mer forståelig og fornuftig system for å ta inn penger fra bilistene, samt større bruk av disse pengene på å forbedre sikkerhet og fremkommelighet vil gjøre aksepten for avgiftene større. Å bruke av disse pengene til å foebedre kolletivnettet i storbyene har stor aksept, da dette ofte er noen som kommer de som kjøer mye bil tilgode.
    • Bensin er en vare som flyter over grenser. Avgiften bør derfor ligge på omtrent det som er i andre land. Som nevnt skal pengene brukes primært til veier.
    • Ferjer betales pr bil med Autopass. De bør kunne være noe subsidiert, opp til Stortingets bevilgninger. Disse subsidiene kan inngå i finansiering av faste forbindelser. Ferjer på stamveier må ikke være dyrere enn ferjer ellers, men lange ferjer kan ha lavere km-avgift. Ferjer skal ikke ta inn forhåndsbompenger.
    • Det må settes klare mål for motorveier på Østlandet. Innen 15 år skal det være:
      • Sydøst: Oslo-Ørje/Svinesund
      • Nord: Oslo-Gjøvik/Otta via Hamar
      • Nordøst: Oslo-Tynset/Fetsund
      • Vest: Oslo-Hønefoss
      • Sydvest: Oslo-Mandal/Notodden
      • Tvers: Moss/Fredrikstad-Tønsberg/Horten
      • Trøndermotorveien: Melhus-Trondheim-Steinkjer
    • Det må avklares trase for fremtidig full motorvei fra Oslo til Trondheim og til Bergen. Direkte indre stamveier Bergen-Trondheim og Oslo-Stavanger bør utredes.
    • At alle landets nå titusenvis av km stamvei skal få fullgod standard må foreløpig oppgis eller nedprioriteres. Prioriter de aller dårligste og mest belastede.
    • Andre store byer må ha samme trafikkmessige kriterier for utbygging til motorvei langs innfartsårene, herunder rundt Bergen i fire retninger og Egersund-Stavanger-Haugesund.
    • Staten må straks investere kraftig i jernbanen rundt Oslo. Vi er alle avhengig av at masimalt av de som kan finne det praktisk bruker tog. Det må være kapasistet i overflod, og det må gå ofte, raske og komfortable tog. Det er langt fra slik i dag.
    • Det bør klargjøres at Norge er på etterskudd, at dårlige veier koster samfunnet mye, at vi har en historisk sjanse til å benytte de store inntektene (private og statens) til å forbedre infrastrukturen. Den beste måten å bruke «oljepenger» og våre bilavgifter på, kan være å forsøke investere dem innenlands, så sant dette kan skje uten bare å pøse penger ut i samfunnet og skape inflasjon. Andre «oljeland» klarer nemlig å bruke penger innelands. Man må bare tenke utradisjonelt, ikke se på norsk innenriksøkonomi som noe isolert. Vi må eventuelt tåle at anleggsarbeidere hentes fra andre land, slik at større etterspørsel etter anleggsarbeidere ikke bare fører til økte lønninger og ingen flere tilgjengelige. Vi trenger å bygge landet. Det ligger etter!
    • Modellen, denne eller andre, må inneholde elementer, parametre og fordelingsnøkler som gjør den «spiselig» for de fleste partier, fra FrP til SV. Statens generelle inntekter må ikke svekkes for mye, da det blir uspiselig for de fleste. Modellen må inneholde noe «smart» som gjør at det blir mindre krangel om fordeling og lokalisering og totalt mer til samferdsel, ut fra at det er noe som vil lønne seg og trygge fremtiden, nesten uansett politisk ståsted. «Selvfinansierende» tiltak er populært i hele spekteret, så sant ikke all politisk kontroll blir borte.

    Rapport fra langtur med bil til Italia

    • Kl 11 ca: Legger meg nedpå og tar en lang lur til kl 15:30
    • Kl 16:15: Avreise Fredrikstad, ut på E6. Til sammenlikning kan man legge på en time om man har Oslo som utgangspunkt.
    • Kl 17:10: Passerer nye Svinesund, ingen bompenger ennå
    • Kl 18:50: Varberg, 10 min pause
    • Kl 20:30: Over Øresund bru, bomstasjon
    • Kl 21:30: Bensin i Danmark, 5 min
    • Kl 22:30: Ankommer Rødbyhavn
    • Kl 22:45: Avreise ferje, schnitzel og vann ombord
    • Kl 23:30: Ankomst Puttgarden
    • Kl 01 ca: Passererer Hamburg syd, inn på A7
    • Kl 02 ca: Tankstelle, bensin, 10 min pause, videre på A7
    • Kl 04:30: Pause 10 min
    • Kl 07 ca: Inn i Østerrike ved Füssen mot Reutte, bensin, 20 min pause
    • Kl 08 ca: Bomstasjon Innsbruck syd, Brenner autobahn
    • Kl 08:45: Inn i Italia ved Brennerpasset, autostradabillett trukket
    • Kl 10 ca: Pause 10 min i Brenner-dalen. Litt sliten nå.
    • Kl 14 ca: Passerer Firenze, noe trøtthet kommer sigende
    • Kl 15 ca: Bensin, 50 min pause, mat, strekkøvelser, våkner helt
    • Kl 16 ca: Passerer Roma, vurderer igjen å sove litt
    • Kl 18 ca: Pause 10 min, strekk, ble ikke trøtt nok til en lur
    • Kl 19:30: Inn i Napoli, betalte avgift for Brenner-Napoli (dyrt)
    • Kl 19:30: Ny kort autostrada, bomstasjon igjen (2 euro)
    • Kl 20 ca: Ankomst Piano de Sorrento

    • Kl 20:30: Middag i spisesalen
    • Kl 21 ca: Bestiller en flaske god hvitvin og nyter den på terrassen, med utsikt over Capri, Vesuv og Napolibukta, hvor det er nesten blitt mørkt. En vanvittig tur er gjennomført, men det gikk over all forventing uten at jeg følte jeg tok sjanser. Meget fornøyd med dette, og det var da verdt en skål for vel gjennomført.
    • Kl 22:30: Sovner brått på hotellrommet og våkner ikke før kl 9

    Hjemturen gikk altså fra Milano og rett inn i Sveits. Måtte betale sveitsisk motorveiavgift for et helt år, fikk oblat! Ikke St. Gotthard-motorveien, men St. Bernadino, en motortrafikkvei i slynger, også en tunnel. Deretter sveitsisk autobahn til Rhindalen. Tur innom Lichtenstein, bare for å ha vært der. Så kort innom Østerrike igjen, før Tyskland. Så samme rute tilbake (A7-A1-Puttgarden-Malmø).

    Tok to sovepauser a 15-25 minutter på hjemturen, den siste ved ca Varberg. Dette er jeg vant til når jeg blir trøtt, og anbefales.


    Kjøreforhold:Hele turen: Ikke en regndråpe sett. Litt mørkekjøring som gikk over all forventning.

    Tyskland: Meget hensynsfull kjøring av alle, ingen masing. De som kjører fort aksepterer at andre også må få kjøre forbi noen, bare man legger seg inn så snart man kan. Sånn skal det være. Nesten ingen vogntog på hjemveien, en søndag.

    Italia: Ekstrem vogntogtrafikk hele veien Brenner-Napoli, da dette var dagtid og ukedag. De «eide» høyrefeltet. 6 felt det meste, men likevel trangt. Meget aggressive italienere i BMW som «eide» venstrefeltet. Vanvittig liten avstand til forankjørende, noen få meter i 150.

    Italia, byene: Skrekkelig, intet mer å si. Ikke noe for svake nerver.

    Autostrada: Varierende kvalitet, fra eksellent til usannsynlig svingete. Noen steder er den utvidet til 6 felt bare mellom de mange små tunnelene, og det skaper mye plunder når trafikken er stå stor og alt skal gå så fort. Sør for Firenze, mot Roma, f.eks. Men italienerne er litt redd kurver og tunneler, selv på tørr vei, så der bremses det.

    Italienske fartsgrenser: De er en vits! Det er absolutt ingen som følger dem, ikke i nærheten. Alle er minst 30 km/t over dem. Og så er det da også vanvittig lave, og ofte kortvarige uten at de oppheves (gjelder en kurve eller slikt). Jeg så 20 km/t på autostradaen et par steder, ved veiarbeid. Og ned til 10 km/t ellers. Det går jo ikke an følge dem, ikke engang som veiledende.

    Kystveien Napoli – Genova: Glimrende, selv om deler av den ikke er helt autostrada. Noe er vanlig vei, noe er «smal firefelt». Mye friskere og flottere der enn i innlandet (A1), selv om man ikke ser så mye til havet fra kysthovedveien heller.

    Veiarbeid: Enormt på ukedagene. Omtrent halve veinettet ser ut til å være under vedlikehold nå i juni. Ekstra teit i Italia, der små, puslete veiarbeider for hver bidige mil skaper innsnevring. To mann klipper gresset med håndkraft i rabatten eller skråningen. Sysselsettingstiltak, uten hensyn til trafikkavviklingen.

    Noe annet med Tyskland, der alt vedlikeholdet, store prosjekter, meget velorganisert og skikkelig, sørger for høy kvalitet på veien.

    Varmen: Det var hetebølge i Italia. Ca 35 grader i skyggen, 99% fuktig. For meg er det nesten drepen, da jeg tåler varme og fuktighet dårlig. Kunne aldri ha reist uten AC, og den var på hele tiden.

    Fem uforglemmelige opplevelser:

    1. To iskalde øl høyt oppe i byen Anacapri (på Capri), i heten, men under et skyggefullt nåletre, med utsikt mot Vesuv i disen.
    2. Frokost på piazzaen oppe i Ravello, etter morgenkjøretur på Amalfikysten
    3. Klatretur» (bred grus-sti) til Mont Vesuvios krater
    4. Akveduktene, Colosseum og de andre romerske ruinene i Roma
    5. Chapella Sistina. Ubeskrivelig. Verdens vakreste rom?

    Pussig:Chapella Sistina, mann (vakt) klapper i hendene. Tre menn roper hysssssj-hysssj-silencio! Ding-dong fra høyttaler. Høyttalerstemme, på tre språk: «Vi ber alle våre gjester vennligst være stille. Og fotografering er forbudt». Straks setter 200 mennesker i gang med å skravle og ta bilder i vilden sky. Det hele gjentas hvert 5. minutt.

    OBS, Roma-turist: Det kan være opp til 500 m kø for å komme inn i Vatikanmuseet. Det er enormt stort, og det er ingen snarveier utenom de utallige galleriene og salene. Det er mange tusen mennesker inne samtidig. Ta med vann, mye vann. Shorts er ikke tillatt, og ellers «anstendig» kledd. Det er ikke klimaanlegg! Like før Sikstinske, som er like like før utgangen, finnes en «snack-bar» med drikke og uteservering. Jeg gik tom for vann allerede i køen, hold på å få alvorlig heteslag, men ble reddet av dette lille vannhullet.
    Toget inn til Roma fra forstad: Husk å kjøpe billett i en aviskiosk før du går på toget. Konduktøren selger ikke billetter, men kan utstede gebyr. Ikke kjør inn. Det er ingen skam å snu, for det gjorde jeg.

    I Italia brytes forresten alle regler, av alle hele tiden, med unntak av røykeloven. Den håndheves.

    Langtur

    Jeg starter i dag fra Fredrikstad og skal nå Sorrento sør for Napoli, Italia, innen drøyt et døgn. Turen er planlagt skje uten egentlig overnatting, kun med fire småpauser, fire solide spise- og hvilepauser, samt én eller to sovepauser i bilen, avhengig av form. Dette blir min desidert lengste kontinuerlige biltur noensinne. Den skal skje alene, om ingen haiker måtte vise seg å dukke opp her nord.

    Turen skal absolutt gjennomføres forsvarlig og trygt, og det kan føre til at tidsskjemaet sprekker totalt, greit nok. Å sove i bil er jeg god til hvorsomhelst, når det kniper, om det finnes en plass i skyggen.

    I følge ruteplanleggerne er dette en tur med netto kjøretid fra 24,0 til 26,5 timer. Da pluss pauser, naturligvis. Via Hamburg og Brennerpass.

    Jeg starter i dag kl 15 og regner med ankomst, om alt klaffer, i morgen onsdag mellom kl 20 og 24. Hotell er bestilt for to netter, til kun 50 euro pr natt.

    Det blir så kjapt litt Amalfi-kysten med Ravello, Capri, Vesuvbestigning, Pompeii, Ischia, Roma, Colosseum, Pantheon, fontenene, Vatikanet med Sistinske kapell, Toscana med Pisa og Firenze og til slutt Milano, før jeg tørner hjem søndag. Alene, men sikkert mange minner og erfaringer rikere.

    Aldri før vært i Italia. Kun erfaringer fra langturer til Kroatia (1985, 1987) og Frankrike (1999). Denne gang *med* AC!

    Lola Rennt

    Jeg var så heldig å få med meg denne filmen («Lola rennt», 1998) på NRK2 nylig.

    Jeg må vel si at makan til film er det sjelden å se. Veldig ikke-Hollywood, mer i slekt med tre lange musikkvideoer i uttrykket kanskje, i alle fall kjapp i fortellingen, mye kjappere enn «24».

    Viktigst var den originale vinklingen av en enkel histore, nesten samme fortalt tre ganger, med ørsmå, men skjebnesvangre forskjeller. Musikk, filming og klipping av ypperste klasse, men det var absolutt ikke det tekniske som imponerte meg mest. Det var hele uttrykket i filmen, den fortettede stemningen i denne thrilleren. Og manus, råbra manus, helt abslutt og direkte makaløst briljant regi, manus og ide! Ikke ett sekund overflødig eller uvesentlig. Og disse sidehistoriene til de som ble passert under løpingen, de som bare flimret forbi på et par sekunder. Skuespillerne perfekte i rollene, rent uhyggelig.

    Ikke ett sekund kjedelig, altså. Utsøkt original film, et lite mesterverk. Jeg ga meg ende over da den sluttet, og stemmer for full pott uten det minste minustegn. I klasse med Das Experiment og Das Boot, uten annen sammnlikning enn at det er tyske og i særklasse gode.

    Rusken

    Ungene på skolen tvers over gata har Rusken-aksjon, plukker søppel og gjør grøntområdene fine.

    Jeg kunne ha lyst til å hjelpe til, i alle fall applaudere, tilmed gi dem ros og verbal oppmuntring i form at et heia-tilrop. Jeg kan gå ut og gjøre det! Men jeg kan også la være og bare glede meg over det her innenfra. Fremmed mann skal ikke antaste barn på skole, uansett. Slik er det. Men barn i slik positiv aktivitet gleder alltid veldig, og gjør meg rørt.

    I det hele tattt, å bo ved en skole er åndsfornyende og inspirerende. Her er aktivitet, konstant «barneglam», foreldre med biler om morgen, bussrute, annen trafikk og lyder knyttet til skole, barnehage og fotballbane. Klassetur med buss! Mennesker skal bo i by, ikke forgå ute i en ensomhet der intet skjer.

    Små gleder, sier du. Sa det samme selv, for noen år siden. Begriper først nå at det er de små gledene som er størst. Hvorfor er besteforeldre så uforbeholdent glad i barn, har jeg tenkt. Jeg tror man må bli bestefar for endelig å skjønt meningen med livet. Jeg gleder meg. Det er 30 år siden jeg så frem til 17. mai for egen del. Kanskje i år, igjen, som fra motsatt side av et liv.

    Glede er ennå lov i landet.

    Føling i Fjæra

    Fjorårets mest positive hendelse i Fredrikstad gjentas i år, nytt «Føling i Fjæra» skal arrangeres i 21.-25. juli.

    Norges kuleste festival!
    Hankø for folket!
    Zwart med hele familien, og Behn, med prinsessen, til tjeneste for
    kulturen, sannelig!

    Fjorårets høydepunkt: Konsert med Sigvart Dagsland på en flåte, med Karoline Krüger på fastlandet, på stranden Trouville, på yttersiden av Hankø, «alle» tilstede, alle like forhekset.

    Zwart viser nattfilm med høy «føling»-faktor, i fjæra. Og tosmåbarnsmor Märtha er forpliktet til å stille opp med nye eventyr i Hankøskogen, også i år.

    Maskedrama

    Vi har lest. For mange herrens år siden, «Beatles». For ikke så lenge siden, «Halvbroren». Der «Beatles» var en herlig og ikke så lite nostalgisk historie om noen gutters oppvekst i Oslo på 60-tallet, skrevet av en da ganske ung, men ettertenksom, følelsvar og meget lovende forfatter, var «Halvbroren» en helt krønike av format, helstøpt, modent og særdeles bra.
    Fortsett å lese Maskedrama

    Verden

    I Russland har noen fanatikere tatt hundrevis av skolebarn som gisler, på
    Internett selges en brukt tyggis, vissnok tygget av Britney Spears for
    kr 96 000,- og i Norge er det september og over 20 grader i skyggen.

    Jeg mener, kan verden dermed bli galere?

    Tyttebær

    Lekkerbisken for oss som liker det litt sure.

    Man tager sirka en halvkilo rensede tyttebær, så ferskplukkende som mulig. Man kan så dobbeltrense dem etter det ubehag man måtte ha for brune, gjæra eller inntørkede bær. I hovedsak skal bæra være rød, hele og friske, med noen unntak. Selges i disse dager på f.eks Rimi, så de er lett tilgjengelige selv om du ikke har gått søndagsturen din.

    Så tilsetter du sukker, igjen etter smak og behag. Du må bruke relativt mye sukker. Et par spiseskjeerholder ikke.

    Rør om. Rør mer. Rør og vend enda mer, litt forsiktig. Ikke mos eller knus bæra. Rør til sukkeret er nesten oppløst og ligger som en rødfarget, tynn grøtaktig film rundt bæra. Har godt av å stå litt og så få en ny omrøring.

    Skjær brødskiver av ditt beste brød, smør på ditt beste smør og dekk skiva med nyrørte tyttebær.

    Når du spiser skiva skal det knase og poppe frisk tyttebærsaft, og det skal smake himmelsk.

    Husk at dette er ekstrem ferskvare! Bør spises opp innen neste dag. Både bær og rørte bær kan utmerket fryses.

    God høst.