Langtur

Jeg starter i dag fra Fredrikstad og skal nå Sorrento sør for Napoli, Italia, innen drøyt et døgn. Turen er planlagt skje uten egentlig overnatting, kun med fire småpauser, fire solide spise- og hvilepauser, samt én eller to sovepauser i bilen, avhengig av form. Dette blir min desidert lengste kontinuerlige biltur noensinne. Den skal skje alene, om ingen haiker måtte vise seg å dukke opp her nord.

Turen skal absolutt gjennomføres forsvarlig og trygt, og det kan føre til at tidsskjemaet sprekker totalt, greit nok. Å sove i bil er jeg god til hvorsomhelst, når det kniper, om det finnes en plass i skyggen.

I følge ruteplanleggerne er dette en tur med netto kjøretid fra 24,0 til 26,5 timer. Da pluss pauser, naturligvis. Via Hamburg og Brennerpass.

Jeg starter i dag kl 15 og regner med ankomst, om alt klaffer, i morgen onsdag mellom kl 20 og 24. Hotell er bestilt for to netter, til kun 50 euro pr natt.

Det blir så kjapt litt Amalfi-kysten med Ravello, Capri, Vesuvbestigning, Pompeii, Ischia, Roma, Colosseum, Pantheon, fontenene, Vatikanet med Sistinske kapell, Toscana med Pisa og Firenze og til slutt Milano, før jeg tørner hjem søndag. Alene, men sikkert mange minner og erfaringer rikere.

Aldri før vært i Italia. Kun erfaringer fra langturer til Kroatia (1985, 1987) og Frankrike (1999). Denne gang *med* AC!

Lola Rennt

Jeg var så heldig å få med meg denne filmen («Lola rennt», 1998) på NRK2 nylig.

Jeg må vel si at makan til film er det sjelden å se. Veldig ikke-Hollywood, mer i slekt med tre lange musikkvideoer i uttrykket kanskje, i alle fall kjapp i fortellingen, mye kjappere enn «24».

Viktigst var den originale vinklingen av en enkel histore, nesten samme fortalt tre ganger, med ørsmå, men skjebnesvangre forskjeller. Musikk, filming og klipping av ypperste klasse, men det var absolutt ikke det tekniske som imponerte meg mest. Det var hele uttrykket i filmen, den fortettede stemningen i denne thrilleren. Og manus, råbra manus, helt abslutt og direkte makaløst briljant regi, manus og ide! Ikke ett sekund overflødig eller uvesentlig. Og disse sidehistoriene til de som ble passert under løpingen, de som bare flimret forbi på et par sekunder. Skuespillerne perfekte i rollene, rent uhyggelig.

Ikke ett sekund kjedelig, altså. Utsøkt original film, et lite mesterverk. Jeg ga meg ende over da den sluttet, og stemmer for full pott uten det minste minustegn. I klasse med Das Experiment og Das Boot, uten annen sammnlikning enn at det er tyske og i særklasse gode.

Rusken

Ungene på skolen tvers over gata har Rusken-aksjon, plukker søppel og gjør grøntområdene fine.

Jeg kunne ha lyst til å hjelpe til, i alle fall applaudere, tilmed gi dem ros og verbal oppmuntring i form at et heia-tilrop. Jeg kan gå ut og gjøre det! Men jeg kan også la være og bare glede meg over det her innenfra. Fremmed mann skal ikke antaste barn på skole, uansett. Slik er det. Men barn i slik positiv aktivitet gleder alltid veldig, og gjør meg rørt.

I det hele tattt, å bo ved en skole er åndsfornyende og inspirerende. Her er aktivitet, konstant «barneglam», foreldre med biler om morgen, bussrute, annen trafikk og lyder knyttet til skole, barnehage og fotballbane. Klassetur med buss! Mennesker skal bo i by, ikke forgå ute i en ensomhet der intet skjer.

Små gleder, sier du. Sa det samme selv, for noen år siden. Begriper først nå at det er de små gledene som er størst. Hvorfor er besteforeldre så uforbeholdent glad i barn, har jeg tenkt. Jeg tror man må bli bestefar for endelig å skjønt meningen med livet. Jeg gleder meg. Det er 30 år siden jeg så frem til 17. mai for egen del. Kanskje i år, igjen, som fra motsatt side av et liv.

Glede er ennå lov i landet.

Føling i Fjæra

Fjorårets mest positive hendelse i Fredrikstad gjentas i år, nytt «Føling i Fjæra» skal arrangeres i 21.-25. juli.

Norges kuleste festival!
Hankø for folket!
Zwart med hele familien, og Behn, med prinsessen, til tjeneste for
kulturen, sannelig!

Fjorårets høydepunkt: Konsert med Sigvart Dagsland på en flåte, med Karoline Krüger på fastlandet, på stranden Trouville, på yttersiden av Hankø, «alle» tilstede, alle like forhekset.

Zwart viser nattfilm med høy «føling»-faktor, i fjæra. Og tosmåbarnsmor Märtha er forpliktet til å stille opp med nye eventyr i Hankøskogen, også i år.

Maskedrama

Vi har lest. For mange herrens år siden, «Beatles». For ikke så lenge siden, «Halvbroren». Der «Beatles» var en herlig og ikke så lite nostalgisk historie om noen gutters oppvekst i Oslo på 60-tallet, skrevet av en da ganske ung, men ettertenksom, følelsvar og meget lovende forfatter, var «Halvbroren» en helt krønike av format, helstøpt, modent og særdeles bra.
Fortsett å lese Maskedrama

Verden

I Russland har noen fanatikere tatt hundrevis av skolebarn som gisler, på
Internett selges en brukt tyggis, vissnok tygget av Britney Spears for
kr 96 000,- og i Norge er det september og over 20 grader i skyggen.

Jeg mener, kan verden dermed bli galere?

Tyttebær

Lekkerbisken for oss som liker det litt sure.

Man tager sirka en halvkilo rensede tyttebær, så ferskplukkende som mulig. Man kan så dobbeltrense dem etter det ubehag man måtte ha for brune, gjæra eller inntørkede bær. I hovedsak skal bæra være rød, hele og friske, med noen unntak. Selges i disse dager på f.eks Rimi, så de er lett tilgjengelige selv om du ikke har gått søndagsturen din.

Så tilsetter du sukker, igjen etter smak og behag. Du må bruke relativt mye sukker. Et par spiseskjeerholder ikke.

Rør om. Rør mer. Rør og vend enda mer, litt forsiktig. Ikke mos eller knus bæra. Rør til sukkeret er nesten oppløst og ligger som en rødfarget, tynn grøtaktig film rundt bæra. Har godt av å stå litt og så få en ny omrøring.

Skjær brødskiver av ditt beste brød, smør på ditt beste smør og dekk skiva med nyrørte tyttebær.

Når du spiser skiva skal det knase og poppe frisk tyttebærsaft, og det skal smake himmelsk.

Husk at dette er ekstrem ferskvare! Bør spises opp innen neste dag. Både bær og rørte bær kan utmerket fryses.

God høst.

Fra eldorado til giftpøl

Vansjø i Østfold:

  • er et 32 km² stort båt- og spesielt kanoeldorado
  • er vernet friluftsområde sentralt på Østlandet
  • er ansett for å være et rekreasjonsområde av nasjonal betydning, og som på en times tid eller to kan nåes av en million mennesker
  • er badevann, fuglevann, fiskevann, men fugler og fisk dør og ikke engang bikkjer bader der om algesesongen om sommeren lenger
  • er vanvittig nok drikkevann for 50-60 000 mennesker etter fullrensing, hvor lenge
  • ligger i Mossevassdraget (Morsa), som strekker seg fra Enebakk til Moss, med et nedslagsfelt på nesten 700 kvadratkilometer i to fylker, nesten i sin helhet under den såkalte marine grense
  • er i ferd med å bli en giftpøl på grunn av forurensing (overgjødsling) og årlig oppblomstring av giftige blågrønnalger
  • har hatt et eget miljøprosjekt siden 1998, som er kommet «halvveis» så langt
  • er så forurenset med opphopede næringssalter at det har blitt «selvgjødslende»
  • trenger kanskje over 500 millioner kr over noen år for å reddes
  • trenger at Staten nå spytter i kassa, etter at kommunene har bidratt med sitt
  • erklært miljøkatastrofeområde, og en miljøskandale av dimensjoner
  • krever øyeblikkelige om omfattende tiltak for å overleve
  • skriker om akutthjelp fra alle gode krefter, inklusive Staten

Det er jo en skam at slikt kan skje, at det går så langt innen man får somlet seg til effektive tiltak. Dette skjer, selvforskyldt, nå i Norge, landet som skrek seg hes på grunn av den sure nedbøren i sin tid. Landet
som sender hundrevis av millioner til Russland i håp om at de moderniserer og sikrer et kraftverk på Kola. Javel, men nå må vi rydde i egen bakgård, eller forgård (siden dette er å «det sentrale Østlandsområdet»). Det er helt unødvendig, for her har vi virkelig makt og midler til å gjøre noe effektivt, tiltakene er ikke omstridt og gevinsten er stor.

Oslos historie

Nettavisa Groruddalen.no har en artikkel om Aker Herreds historie. Da jeg
gikk på skolen og vi hadde «heimstadlære» var det en rekke tema om Oslos
opphav som gård, middelalderby, etableringen av Christiania, Kristianias
framvekst som hovedstad og det moderne Oslo, men fint lite om den delen av
Oslo som vi vokste opp i, nemlig tidligere Aker (Østre Aker).

Enda så mye lokalhistorie jeg har lest opp gjennom årene så var navnet
Osloherad (Osloar herad, Oslos herred) inntil i dag helt ukjent formeg.
Dette er altså det opprinnelige (eldste kjente) navnet på området der
størsteparten av dagens oslobefolkning bor.

Historien ville det slik, blant annet som følge av svartedauen, at kirken
som i sin tid ble anlagt på gårdene Akers marker, ble eneste soknekirke og
ga opphav til at Osloherad forsvant og Aker Herred kom inn.

At Oslo-navnet opprinnelig ikke bare var knyttet til gården Áslo (Oslo) og
middelalderbyen Oslo, men til store deler av dagens Oslo, gir meg bedre
forståelse for navneskiftet fra Kristiania til Oslo i 1925.

Avisartikkelen

110

Det bør ikke overrsake at Vegdirektøren «tenker» på fartsgrense 110 på de beste motorveiene. Han er meget klar over at våre naboland har minst 110 på veier av tilsvarende standard.

Historien er at Norge nesten ikke har hatt motorveier annet som unntak. I forrige århundre dreide det seg om Oslo-Jessheim og Sandvika-Drammen pluss noen kortere strekninger som innfartsvei til andre byer. Det var først med Jessheim-Gardermoen i 1998 at vi fikk en høystandard motorvei med skikkelig vern mellom kjørebanene. Så fulgt i rask rekkefølge E6 Follo og E16 Norde Vestfold. Plutselig var «motorveinettet» doblet og det var flere eksempler på lengre strekninger med motorvei «på landet».

Vegdirektøren både kan og vil bygge bra veier, like bra som i andre land, gitt midlene. Så naturligvis mener han at de tåler like mye fart som veiene i andre land. Vegdirektoratet har i mange år forsøkt seg med forslag om økning av fartsgrensene på motorvei, uten å nå frem.

Visse interne motsetninger har det vært. En vegsjef var skeptisk fordi han mente at folk ble fartsblinde og ville fortsette i for stor fart også utenfor motorveien. Dette synet er nå steindødt. Nå gjelder det differensiering, mye på grunn av den kritikk som har komemt mot norsk farstgrensepolitikk, som en tid så ut til å tendere mot «70 overalt».

Årsaken til de norske lave fartsgrenser har først og fremst vært politiske, nesten som en likhetstanke, at når så få kan kjøre på bra vei så bør ikke disse har «privilegier». Dernest miljøhensynet, naturligvis. Ønsket om å senke farten på andre veier førte til at Skogsholm kunne lansere 100 på motorvei som et kompromiss.

Men åpenbart var 100 et skritt på veien mot 110 også i Norge. Det er bare et tidsspørsmål. Men vimå nok «betale» med flere 70-soner.

Et lyspunkt er også av Vegvesenet ønsker å øke fartsgrensen der to- eller trefeltsveien har fått midtdeler. Også nedsettelsen fra 90 til 80, sist gjenomført på E6 i Hedmark og Oppland, kan vise seg ikke å ha effekt. Jeg tviler på at de høytrafikkerte tofeltsveiene får satt grensen opp gjen før det komemr midtdeler eller utbygging til fire felt, men det kan stoppe andre nedsettelser og noen med moderat trafikk kan kanskje får tilbake 90. Det er også fortsatt en del meget bra lavtrafikerte veier av høy standard som kan tenkes å få 90, ikke alle motortrafikkveier, men høyfjellsveier, spesielt nordpå (eks Saltfjellet og Finnmark).

Det mest groteske eksemple på norsk misforstått fartsgrensepolitikk fantes på E6 syd, der man en tid kunne kjøre i maks 90 på en høystandard 29 meter bred motorvei, som ved grensen til Østfold gikk over til en eldre motortrafikkveg på 9 meters bredde, fortsatt med fartsgrense 90. Man må ha et godt utviklet fartsmessig tunnelsyn for å overse 20 meters breddeinnskrenkning.

Fornuften har begynt å vinne innpass. Skogsholm har selv tatt til orde for en gjennomgang for skape noe bedre aksept for fartsgrensene. Innen 10 år har vi kanskje 120 på de aller beste veiene, forutsatt at Danmark og Sverige høster gode erfaringer. Selv Tyskland tenderer mot 120, men forholdene der er noe annerledes med hensyn på trafikkmengde, slik at de er fortsatt de mest fartsliberale. Fortest går det i praksis i Danmark og Frankrike.