Inntil for noen år siden var jeg av erfaring at eiendomsmeglere flest er noen overbetalte, inkomptente og sleipe spyttslikkere, Nei, gi meg en hederlig arbeidende og alminnelig kompetent arbeider, kontorist, funksjonær eller leder. Disse vet stort sett sin plass og får stort sett betalt etter vett, kompetanse og tilstedeværelelse, i det minste. Men eiendomsmeglere generelt har null av dette, men tjener likevel rått. De informerer ikke, de er frekke og arrogante, de driter en lang marsj i klienten, bare de blir ferdig med salget. Jeg vil ikke ta i dem med ildtang!
Fortsett å lese Eiendomsmeglere
Kategori: Livet
Litt kjære mor
– Hei mor, det er Knut
– Knut?
– Ja, meg, Knut
– ?
– Sønnen din.
Fortsett å lese Litt kjære mor
Du må ikke tåle!
Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?
Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!
Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!
Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!Utdrag fra Arnulf Øverlands dikt, 1937
NEI TIL IPLOS
«Vi har vel alle en tid e …
«Vi har vel alle en tid eller flere i livet vårt hvor vi ikke har en eneste positiv tanke om oss selv. Vi er lavmåls, idiotiske og vi skuffer oss selv gang på gang fordi forventingene til oss selv er skyhøye. Vi innbiller oss at vi kan være like gode som alle andre uten å vite at det bare er innbilninger at de leker seg gjennom livet så høyt der oppe.»
Ordene over er ikke mine. De er Odas. Oda er 17 år. Oda er min datter, men jeg er ikke tilstede hos henne. Oda vet ikke at jeg tenker på henne ti ganger hver dag, at jeg hver uke gråter stille over at jeg ikke er tilstede i hennes liv. Verken Oda eller jeg snakker så veldig mye om det vi tenker, men vi nytter begge tiden andre bruker på å skravle til å tenke. Å skrive er lettere, og en form jeg også behersker, men å beskrive hva jeg føler for min datter klarer jeg ikke. Språket har liksom ikke slike ord.
Tekstene er veldig personlige og dels av privat natur, men kanskje derfor også så gode. Du har fortjent å få lese disse vare og vakre tankene.
Les hennes tekster på http://www.home.no/bluelikeyou/ (tekst).
Løft meg!
Løft meg opp og sett meg aldri ned, kjære.
Krangle ikke mer med meg, kjære,
og slå gjerne kron og mynt om ditt valg, kjære,
men meg har du uansett allerede vunnet.
Å kjære deg, legger du din hånd i min?
Jeg bryr meg ikke om du vil ha meg eller ikke.
Jeg er din uansett, fra dette øyeblikk!
Våre åtte år til nå har vært gode, kjære,
men kanskje finner vi aldri helt ut hvor de ble av?
Joda, jeg vet du ikke ønsker å krangle mer med meg, kjære,
nå som alle våre uoverensstemmelser for lengst er forbi.
Å kjære deg, legger du din hånd i min?
Jeg bryr meg ikke om du vil ha meg eller ikke.
Jeg er din uansett, fra dette øyeblikk!
Liksom en katt som sover fredelig med en mus,
er det en stjernehimmelsk fred over vår verden,
et sted der våre forsvarsverk ligger flatt.
Å kjære deg, legger du din hånd i min?
Jeg bryr meg ikke om du vil ha meg eller ikke.
Jeg er din uansett, fra dette øyeblikk.
Som vrak, fattig, naken og blind sier jeg:
Jeg er din uansett, fra dette øyeblikk, Kirsti.
(fritt gjendiktet etter Madrugadas «Lift Me» og dedikeres min kjære)
Glede fra a til å
a) Jeg får lyst på en softis – nå
-) Kjøpe to softis – med transportbeger til den andre
-) Ta med til noen, overraskelse
å) Spise den med noen – mmm
Sommergleder
Jeg har i sommer:
- Sittet på en terrasse, etter en min noensinne lengste kjøretur, en herlig middag og solens nedgang i horisonten, med en sigar i den ene hånden og en kald hvitvin i den andre, og sett ut over selveste Napolibukta i kveldsdisen, med øya Capri i vest, storbyen Napoli tvers over og vulkanen Vesuv i øst. Det har jeg! Og synet og tilfredsheten der og da kommer jeg ikke til å glemme med det første. Sorrento het stedet.
- Besøkt én av mine barndoms nærmest mytiske drømmesteder, større enn både «jordbærstedet» og «kardemommeby», en eksotisk øy jeg ble fortalt om til som barn, og som jeg aldri siden helt har glemt. Capri, het øya.
- Stått og kikket ned i krateret på en aktiv, dog sovende vulkan. Ja, vulkan! Flere hundre meter bred og dyp, fy flate. Dette er et av naturens formasjoner, men som skiller seg ut ved å være relativt få år gammel, i alle fall akkurat i sin nåværende form. Hvis jeg skal dø snart, så fikk jeg i all fall med meg den, både avgrunnen ved toppen og Napoli bortenunder. Vesuv, het den.
- Beundret originalmaleriet av den eritreiske sibylle. Det er en kvinnelig skjønnhet som sitter med med korslagte bein og blar i en bok, antakelig en visdomsbok. Det befant seg i taket av et kapell i Vatikanet i Roma og ble malt av Michelangelo for flere hundre år siden. Et fotografi av dette utsnittet, i form av en innrammet plakat, har hengt på veggen min i 6 år nå, og jeg blir aldri lei av motivet. Jeg måtte dit, der det virkelig er, i det vakreste rom på denne jord. Og noen gråt da de kom inn, og jeg begynte nesten å grine sjøl. Sixtinske kapell, het rommet.
Det uforglemmelige er der ute, helt fra Vigelandsparken, Røros og Nærøyfjorden her på berget, til Central Park, pyramidene og den kinesiske mur. Å bli sittende eller liggende, hjemme, på hytta, på campingen eller på stranda, det er dét man angrer på, når det en gang er for sent å begi seg opp og ut. I alle fall tror jeg det nå mer. Verdensarven, het det visst.
Rusken
Ungene på skolen tvers over gata har Rusken-aksjon, plukker søppel og gjør grøntområdene fine.
Jeg kunne ha lyst til å hjelpe til, i alle fall applaudere, tilmed gi dem ros og verbal oppmuntring i form at et heia-tilrop. Jeg kan gå ut og gjøre det! Men jeg kan også la være og bare glede meg over det her innenfra. Fremmed mann skal ikke antaste barn på skole, uansett. Slik er det. Men barn i slik positiv aktivitet gleder alltid veldig, og gjør meg rørt.
I det hele tattt, å bo ved en skole er åndsfornyende og inspirerende. Her er aktivitet, konstant «barneglam», foreldre med biler om morgen, bussrute, annen trafikk og lyder knyttet til skole, barnehage og fotballbane. Klassetur med buss! Mennesker skal bo i by, ikke forgå ute i en ensomhet der intet skjer.
Små gleder, sier du. Sa det samme selv, for noen år siden. Begriper først nå at det er de små gledene som er størst. Hvorfor er besteforeldre så uforbeholdent glad i barn, har jeg tenkt. Jeg tror man må bli bestefar for endelig å skjønt meningen med livet. Jeg gleder meg. Det er 30 år siden jeg så frem til 17. mai for egen del. Kanskje i år, igjen, som fra motsatt side av et liv.
Glede er ennå lov i landet.
Verden
I Russland har noen fanatikere tatt hundrevis av skolebarn som gisler, på
Internett selges en brukt tyggis, vissnok tygget av Britney Spears for
kr 96 000,- og i Norge er det september og over 20 grader i skyggen.
Jeg mener, kan verden dermed bli galere?