Helse- og omsorgsarbeider Hilde Ågot Valleraune fra Lillehammer arbeidet en periode i et kommunalt arbeidslag som blant annet sto for hjemmehjelp til den fysisk funksjonshemmede Anders Gjestvang. Anders er forøvrig frisk, spesielt mentalt og kognitivt, for man tro, da han driver et firma med mange ansatte.
Så skjedde det at Hilde og Anders forelsket seg. Da det var et faktum informerte Hilde sin arbeidsgiver om forholdet og skiftet arbeidslag, slik at hun ikke lenger var på jobb hos Anders. Dette er helt etter boka. Det er åpenhet og det er slik det skal være.
Mens Hilde og Anders planlegger å flytte sammen går Lillehammer kommune til det skritt å melde saken til Fylkesmannen, som igjen melder dette til Statens Helsetilsyn.
Så skjer det utrolige etter noen måneders saksbehandlinng. Helsetilsynet «refser» Hilde for å ha innledet et forhold til en «pasient», fratar henne deler av autorisasjonen som omsorgsarbeider, pålegger henne streng egenrapportering til Helsetilsynet samt pålegger henne å gå til psykolog for å få behandling for måten hun knytter relasjoner til andre mennesker på.
Hilde har altså et psykisk problem, å kunne forelske seg, noe som trenger behandling, sier Helsetilsynet. Og forøvrig betrakter dette som om et overgrep er begått.
Det er klart at det som har et arbeide som omsorgsperson ikke skal ha et intimt forhold til den som mottar omsorgen. Det er ikke tvil om det. Det er dog ikke forbudt å forelske seg. Det krever bare at overordnede informeres og at omsorgsrelasjonen avsluttes straks.
Det gjorde Hilde. Det er slik det skal være.
Forfatteren Asle Toje har nettopp utgitt en bok som heter «Jernburet». Han sier i et intervju med Morgenbladet:
– Jeg har hentet uttrykket fra Max Weber. Han snakker om et rasjonalitetens jernbur, hvor det moderne menneskes liv i stadig økende grad formes av upersonlige systemer som er funnet opp og implementert av andre enn dem selv.
Byråkratenes diktatur slår til igjen. Jeg har tidligere skrevet om NAV. Vi trenger en regelstyrt forvaltning. Det er bare en ting som er verre en for mye byråkrati det og det er fraværet av byråkrati. Regler er dog aldri perfekte. De skal dessuten tolkes av mennesker. Dogmatisk tolkning av moderne regler og av gamle skrifter har vi sett tragiske utslag av.
Anders er intet «offer». Hilde er ingen forbryter. Begge er normale, mentalt meget oppegående mennesker. Ingen av dem har gjort noe galt. Likevel kverner deres «sak» gjennom det offentlige byråkratiet der hun blir betraktet som en slags overgriper og han som et offer.
Forelskelser lar seg ikke rasjonalisere eller forby. Det offentlige byråkratiet truer menneskeverdet til oss alle når det overreagerer på denne måten. Selvfølgelig er det «godt ment» og selvfølgelig er det paragrafer å henge dette på. Selvfølgelig er det likevel absurd. Selvfølgelig er dette trakassering. Selvfølgelig er dette et angrep, ikke bare på Hilde og Anders, men på alle mennesker, når man straffer positive egenskaper og handlinger, straffer de «irrasjonelle» følelsene som faktisk er en forutsetning for menneskehetens eksistens, nemlig kjærligheten.
Forelskelse er riktignok nærmest en psykotisk tilstand, og noe vi er utstyrt med fra naturen. Men skal vi så medisineres eller psykologiseres mot den? Det skjer sikkert i Nord-Korea, men her? Hva slags samfunn er det vi har skapt og vil vi ha det sånn?
Forelska seg i pasient – må gå til psykolog
Fra skoleavslutningstalen til romanfiguren, den portugisiske aristokraten og dommersønnen, senere legen, motstandsmannen og forfatteren, Amadeu do Prado, holdt under diktaturet i Portugal, en gang på begynnelsen av 70-tallet:
