Gabriel Fliflet og Ole Hamre

Det er knapt den norske musiker jeg setter høyere enn Gabriel Fliflet.

Minnene fra Sildajazz i Haugesund 1991 (1992?) er sterke. Det var et lite lokale. Det var såvidt jeg kom inn. Sitteplasser fantes ikke ledige, naturligvis. De var alt i gang. Jeg ante ikke hva jeg gikk på for konsert. Jeg var nysgjerrig. Jeg ville høre «Fliflet/Hamre«, hva nå enn det skulle bety. Jeg kom inn i det trange lokalet og gikk rett mot scenen. Det var en kvadratmeter plass på gulvet like foran. Jeg satte meg loddrett ned. Ingen andre satt på gulvet, men jeg satt. Jeg ville høre, jeg ville se, jeg ville oppleve.

Så dem igjen på Vossajazz året etter. Husker det var litt klabb og babb foran døra før vi slapp inn, jeg først og fikk kremplassen i det lille kjellerlokalet. Så levde jeg ennå et år.

Det jeg da fikk oppleve av Gabriel Fliflet på trekkspill og Ole Hamre på trommer har jeg aldri glemt. Nå kommer de til Parkteatret under Oslo Jazzfestival, den 19. august. Der er jeg.

Sovnet stille inn

Min mor, Synnøve Sparhell, døde i natt mellom kl 4 og 5.

De siste femti årene bodde hun på Manglerud i Oslo, der hun var gift med min far og i 1958-60 fikk to barn, nemlig meg og min søster. De siste par årene bodde hun på Langerud Sykehjem. Hun var svært livsglad, hadde enormt med humor og hadde en smittende latter, spesielt i de siste årene som ganske dement, og til siste dag og helt til kveld og leggetid. Sist natt sovnet hun så stille inn, helt uten forvarsel. Ikke alle er forunt å dø så lykkelig, positiv og fornøyd med alt, uten egentlig lidelse.

Jeg er min mor evig takknemlig, naturligvis. Et fantastisk menneske, en gledesspreder av de store.

Fred over hennes minne.

Kaster bort 300 helsemillioner

Sykehusdrift

Dagens it – – Kaster bort 300 helsemillioner.

Det norske helsevesen er et overfinansiert system som koster oss 90 – 100 milliarder årlig. Problemet er ikke at pengene styrer. Problemet er at de overhode ikke styrer, spesielt sett relativt til hva man får igjen for dem.

Det somles ikke med innføring av moderne IT i helsevesenet. Det er total ignoranse fra topp, ved helseministeren, ned til sykehusledelsen. Man har hatt minst 20 år på seg til å digitalisere og koble seg sammen i nettverk. Dette vet jeg en del om, da jeg var involvert i slikt alt på slutten av 80-tallet.

Men man vil heller sende disketter med Posten, i alle fall også neste år. Man har visst at en dag kommer syndfloden, og man må gjøre noe alvorlig, men har håpet å trå vannet så lenge som mulig. Og går det galt, som man vet det gjør, så kommer staten med mer.

Såpass kjenner jeg vesenet, etter å ha jobbet der i nær 20 år. Det er alltid noe pasientnært, f.eks en ny stilling, som prioriteres, for så tror man at man er på lag med fremtiden. I virkeligheten har man både saget av den gren man sitter på og gravd et sluk.

Hvis penger virkelig hadde betydd noe så hadde helsevesenet vært dobbelt så effektivt, hurtig og moderne. Å sette pasienten i sentrum har i tjue år vært et skalkeskjul for å la være å ta tak i det grunnleggende. Som om man noen gang får behandlet «ferdig» alle pasienter, før man så skal ta tak det som må gjøres, de investeringer som må skje.

Verken Sylvia Brustad eller Bjarne Håkon Hansen har skjønt bæret av hva som feiler helsevesenet. Dermed fortsetter hundrevis av millioner å rulle til det man ikke ser, og forsinkelser og rot rammer pasienter.

Helse-Norge må samles under en profesjonell organisasjon, og det må stilles tøffe krav, ikke bare at pasientene får det riktige og gode tilbudet, men at de får det på en effektiv og moderne måte, slik at pengene kan komme flere tilgode, eventuelt brukes på noe helt annet.

Det vi har aller mest råd til i Norge, og som vi kan ødsle penger på uten fare for inflasjon, er nettopp innkjøp av medisinsk utstyr og datautstyr. Det Norske Helsevesen burde være så lukrativt at selv Statens Pensjonsfond burde kunne investert litt. Helsevesenet lever i en liksom-verden der penger ikke betyr noe, skal ikke bety noe. Det er det som er katastrofen, derfor vi i dag ler av de tekniske løsningene som en sunn økonomisk virksomhet aldri hadde tillatt seg selv.

De glupeste hodene i helsevesenet er opptatt med å snyte NAV (Folketrygden), drive inn parkeringsbøter og marginalt bedre måter å flytte papirer på.

Helsevesenet er like konk som en norsk Terra-kommune eller en amerikansk boligbank, basert på unnlatelser. Det bare kalles noe annet. Og ingen tar ansvaret. Statsråden skal vel nå sette ned et utvalg igjen, med samme mandat som det i 1988.

Når nøden er størst …

Hege har viet et vennskapelig arbeidsmøte med meg med en hyggelig bloggpost, så jeg gjør gjerne det samme.

Hege «Livet Leker» har hatt problemer med WordPress etter oppgraderingen til 2.5. Det viste seg være Internet Explorer som ikke ville være med på notene.

Siden vi bor i samme by avtalte vi å møtes på en kafe med åpent trådløst nett, og satte oss ned for å finne ut av det. Og det gjorde vi. Firefox ble løsningen denne gang. En lærdom for Hege. WordPress 2.5 er ikke helt venner med Internet Explorer, merkelig nok. En lærdom for meg.

Fortsett å lese Når nøden er størst …

Dårlig samvittighet

Man ante, men våget ikke spørre. Man fikk stadig flere signaler, men overså dem standhaftig. Noe måtte plutselig utsettes og man ble gretten. Avtale er avtale, som om den var så viktig, egentlig. Man var ufølsom og selvhøytidelig. Man bar sten til byrden. Man var medvirkende årsak til en del av konsekvensene etter tragedien. Man gjorde, gjennom egen dumhet, sneversyn og selvopptatthet, seg ute av stand til å forstå, støtte, oppmuntre, lindre, være der når det virkelig var behov. Man sviktet en venn når det gjaldt som mest.

Ble jo ikke anklaget for det, for man visste jo ikke. Man foreslo å glemme det, heller snakke om det som var den tragiske, horrible årsaken til det hele, det man riktignok ikke hadde visst, av hensyn til det virkelig viktige. Så la man lokk over hele den dårlige samvittigheten uten å ha snakket ut og tenkt grundig gjennom den. Et lokk med trykk.

Det er da man virkelig får det, hele pakka med mareritt og det hele. Og så håndterer man det ikke, og blir desperat og lettere patetisk. Så har man lært noe igjen, om seg selv.

Vi språkløse (reprise)

Føst publisert på Usenet News no.alt.frustrasjoner 26. januar 2003, rett etter at en familiefar i Sveio hadde drept sin familie, et individuelt og familiært norsk æresdrap, president Bush var i ferd med å innlede krigen mot Saddam i Irak, og jeg selv hadde akkurat mistet jobben og kjæresten, på samme dag.:



Vi er blant dem som våger for å vinne, mens de er opptatt av om det er trygt.

Vi er dem som har det meste av æren for at sivilisasjonen har utviklet seg fra bærsankernivået via jakt, jordbruk, industri til informasjon, alt mens de passet barn og hjem.

Det ble en del kriger underveis, men i det store og det hele har vi kommet oss etter dem.

Vi fant opp støvsugere, vaskemaskiner, oppvaskmaskiner og øvrige husholdningsmaskiner.

Så fant vi opp BH-en, P-pillene, dildoen, kunstig befruktning og og tillot også dem å ta heltidsarbeid.

Vi var tilmed med på å kreve lik lønn for likt arbeid og ellers like rettigheter, dog med ett unntak.

Barn var de best til å ha ansvaret for, så kunne vi dyrke vårt.

Fortsett å lese Vi språkløse (reprise)