Frihet og fellesskap – Fugelli og Høyre

Arbeider du i en bedrift? Synger du i kor? Driver du idrett i et idrettslag? Har barn i barnehage eller på skole? Er du engasjert i Røde Kors eller annen frivillig organisasjon? Organiserer du by- eller bygdefester eller kulturfestivaler? Utvikler du programvare gjennom systemer for samarbeid? Aksjonsgruppe for bedre skolevei? Kort sagt, deltar du i sivilsamfunnet på noen måte? Betaler du skatt? Mottar du noen tjeneste gjennom kommunen? Før du ytelser gjennom NAV eller en pensjonsordning? Og så videre.

Da er du med i et av samfunnets mange fellesskap. Noen store, som hele statsapparatet, andre mellomstore som kommunen eller en stor bedrift, andre igjen små som en mindre bedrift eller et sangkor. Antakelig deltar du på mange ulike nivåer, som de fleste.

Man har ikke frihet til å synge i kor, om man vil, uten andre korister og uten en organisering og et fellesskap. De fleste kan ikke ha en trygg jobb og oppleve den grunnleggende friheten det innebærer å ha egen, rimelig forutsigbar inntekt, uten gjennom en bedrift. Selvfølgeligheter, men det er verdt å ha i tankene at slike fellesskap og samhandling er et grunnleggende trekk ved menneskelig virksomhet, og de fleste former for liv, i grunn.

Gjennom ulike fellesskap tar man ansvar, ikke bare for seg selv, men for dette fellesskapets deltakere. Slik bygges frihet gjennom ansvar og ansvar gjennom frihet. Alle våre friheter, vår rettigheter, våre goder, bygger slik på at noen tar et ansvar.

Venstresiden i politikken snakker veldig mye og stort om dette «fellesskapet», om det å ha skatter og avgifter som skal bringe midler til dette, samt at enhver skattelette eller mangel på årlig økning, er en utgift for samme «fellesskapet». Dette «fellesskapet» er for dem kun stat, fylkeskommune og kommune i samlet. Så kan dette ene, store «fellesskapet» yte til individer og andre fellesskap det finner verdig. Det offentlige representerer i venstresidens verdensbilde det «uselviske» og «det gode». De andre felleskapene representerer mer eller mindre «det egoistiske», det individuelle og «det private».

Per Fugelli skriver flott om frihet i Aftenposten:

Livet er et dypt individuelt prosjekt. Gitt sine gener, evner, lyster og laster må mennesket få frihet til å skape seg selv. Frihet styrker byggingen av ekte identitet. Frihet styrker ansvar og samvittighet. Menneskets verdighet bygges og rives av følelsene stolthet og skam. For å oppleve stolthet eller skam må mennesket ha fri vilje og frie valg. Frihet styrker motet til å møte Den andre. Frihet gir oss lyst til å gå på besøk i andre mennesker og guder. Frihet skaper nytt. Frihet stimulerer oss til å eksperimentere i livet, i bedriften, i samfunnet.

Fortsett å lese Frihet og fellesskap – Fugelli og Høyre

Kvinners stemmerett

I dag er det 100 år siden kvinner i Norge fikk allmenn stemmerett på lik linje med menn. Dette gjorde Norge til et av de første land i verden som ga kvinner allmenn stemmerett.

Diskusjonen om kvinners stemmerett begynte for alvor på 1880-tallet. Brennevinsloven av 1894 åpnet for folkeavstemning i kommunene om lokale brennevinssamlag skulle opprettes, nedlegges eller fortsette sin drift. De stemmeberettigete var alle kvinner og menn over 25 år bosatt innenfor kommunens grenser. Den første folkeavstemningen ble gjennomført på Gjøvik den 10. oktober 1895.

Til tross for kraftige henstillinger fra kvinnesaksbevegelsen fikk ikke kvinnene være med på folkeavstemningen i 1905. Men de organiserte sin egen aksjon for oppløsning av unionen som samlet inn 244 765 underskrifter.

I 1901 ble det vedtatt at kvinner skulle få censusbegrenset stemmerett ved kommunevalg. Kravet var at man skulle tjene en viss sum penger, eller være gift med en velhavende mann. Dette innebar at rundt 230 000 kvinner eller 42 prosent av befolkningen over 25 år kunne stemme. Stemmeretten omfattet også retten til å velges til kommunestyret.

Kvinners rett til å stemme ble gradvis utvidet gjennom lovendring i 1907, som ga kvinner begrenset stemmerett ved stortingsvalg. I 1910 ble det innført alminnelig stemmerett ved kommunevalg, slik at kvinner kunne stemme på lik linje med menn. Samme år møtte Anna Rogstad som første kvinne på Stortinget, to år før reformen om full stemmerett for kvinner var fullført.

Det første stortingsvalget etter innføring av allmenn stemmerett var i 1915.

Fra Lovdata.

Det er grunn til å gratulere Norge, og alle norske kvinner spesielt, med denne dagen. En rekke norske kvinner og menn kjempet i mange år for dette, ingen nevnt, ingen glemt. Det norske demokrati, i moderne forstand, er dermed 100 år i dag.

Det er unektelig rart, i dag, at kvinner, kun ut fra sitt kjønn, inntil for hundre år siden, ikke ble akseptert som meningsberettigede mennesker ved valg. Slik er historien, og vi må lære av den. Det er også grunn til å påpeke at ikke alle land, selv den dag i dag, yter kvinner full stemmerett.

Gratulerer med dagen.

Senk skatten på arbeid utført i hjemmet

Dagbladet

Å senke skattene på slikt håndverks- og servicearbeid for privatpersoner er en glimrende måte å redusert svart arbeid på. Slik det er nå vil svart arbeid til de grader utkonkurrerer lovlig arbeid. Statens inntekter vil ikke senkes av dette dersom det virker, snarere tvert om. Det fører til mer respekt for lover og regler, og dessuten for skattesystemet. Arbeidstakerne kommer inn i velferdssamfunnet. Bare å bruke politiet for å avdekke dette er illusorisk.

Erfaringene fra Sverige, som har innført dette, er gode. Flere kommer i arbeid, spesielt de unge. De minste bedriftene kommer best ut. Det blir mer konkurranse om slike små oppdrag, noe som bidrar til å heve kvaliteten.

Fuglefluktlinjen gjennom 150 år

Fehmarn-bridgeFuglefluktlinjen er betegnelsen på transportkorridoren, for vei og jernbane, mellom København og Hamburg (generelt mellom Skandinava og det europeiske kontinent) over Østersjøen. Korridoren er den korteste, strake og nærmest en luftlinje, en linje fugler ville bruke, derav navnet.

På 1860-tallet var jernbaner fremtidens fantastiske fremkomstmiddel, og nye jernbaner ble anlagt over hele Europa. Naturlig derfor at den dansk-tyske ingeniøren Gustav Kröhnke, allerede i 1863 foreslo, overfor kongen av Danmark, en direkte jernbaneforbindelse mellom det nordlige Tyskland og Danmark over Østersjøen via øyene Fehmarn og Lolland. Kröhnke var født i hertugdømmet Holstein, som den gang tilhørte kongeriket Danmark. I 1864 utbrøt en krig hvor Preussen erobret Schleswig og Holstein fra Danmark. Kröhnkes planer strandet, og ble ikke helt glemt, men det skulle ta svært mange år før de ble tatt frem igjen.

Fortsett å lese Fuglefluktlinjen gjennom 150 år

Hvorfor Offentlig-Privat-Samarbeid (OPS) om infrastruktur

Debatten om alternativ finansiering av infrastruktur, eller i alle fall om veier, ser ut til å dreie seg kun om brukerbetaling, altså «bompenger», eller nåvået på dette. Man oppretter et bomselskap og tar opp lån for å finansiere lokale investeringer, får Stortinget med, og setter i gang. Bygging og drift skjer likevel hovdsakelig etter tradisjonell modell, med årlige bevilgninger, eventuelt med supplement fra overføringer fra bomselskapet.

Poenget med OPS er dog ikke finansieringsmåten, stats- eller bompenger, men hele ansvarsfordelingen bak planlegging, bygging, drift og vedlikehold.

Vårt moderne samfunn forutsetter effektiv transport og økonomisk utvikling. Men vi ser at dette behovet for både investeringer, drift og vedlikehold, i og av, den nødvendige infrastrukturen ofte langt overstiger hva stats-, fylkes- og kommunebudsjettene kan bære. Det er uventede vedlikeholdsutgifter etter sammenbrudd og svikt, noe som kan føre til stengning i påvente av bevilgninger til utbedring, eventuel nybygging. Det er et stadig voksende sprik mellom behov og satsning på infrastruktur, spesielt når det gjelder veier og baner, og kanskje spesielt i press- og vekstområdene i landet. Disse områdene kan jeg gjerne presiere til særlig å værer strekninengen indre/sørlige Østlandet – Oslo – Vestfold – Grenland – Kristiansand – Stavanger – Bergen. Andre områder er helt klart osgå berørt, men ikke i så sterk grad som denne «stripa» eller «buen» langs vår sydlige kyst.

OPS, som modell for utvikling av infrastuktur og for en del andre byggeprosjekter, er brukt i mange land, og har vært forsøkt i Norge med hell. Diskusjonen om fortsatt bruk av OPS stanser likevel ofte ved det faktum at staten, egentlig, kan «låne» penger av seg selv eller låne av andre, mye billigere enn på det åpne markedet eller gjennom private selskaper. Og OPS gir i det lange løp ikke billigere infrastruktur, kan man påvise (ut fra prinsippet om at en veimeter er en veimeter). Dette er forsåvidt riktig, innefor slik tenkning, men man mister virkelig hovedpoenget helt av syne.

OPS bør, som det gjøres i mange land, sees på som en form for helhetstenkning og en anbudsprosess hvor man, for det første, har fokus på investeringens totale livssyklus, og, for det andre, på å øke både effektiviteten og kvaliteten på selve arbeidet, og til siste kvaliteten på, og tilgjengeligheten av, det forventede, nye, bedre, offentlige transporttilbudet den ofte gigantiske investeringen skal sørge for, transportbrukerne i særdeleshet og skattebealerne generelt.

Det hevdes nemlig, implisitt, at en asfaltmeter koster det en asfaltmeter koster, i vårt land og i det aktuelle landskap. Eller skinnemeter jernbane, eller tunnelmeter i henhold til kravene. Men det er ikke nok at det er bygget en asfaltmeter eller ti tusen av dem eventuelt helt i henhold til dagens elelr datidens offisielle krav, eventuelt EU-krav osv. Veien, banen eller tunnelen skal være åpen for ferdsel, ikke stengt på grunn av telehiv, utrasing, nedfalne betongelementer, brutte kjøreledninger, steinsprang eller hva det nå enn kan være som har sviktet. Gang på gang at vi sett at selv motorveier bygges med «innebygget» telehiv fra første vinter, om livsfarlige tunneler som må stenges for oppgradering, og så videre. Da hjelper det ikke at veien, eller banen, var fin da den åpnet. Den fungerer ikke, eller den fungerer dårlig og helt utilfredsstillende. Når ganske nye infrastrukturanlegg må stenges betyr det megte dårlig «avkastning» på den investeringen og at brukerne lider under brutte forventninger. Jfr. E18/E16 Hanekleiv- og Nestunnelen, samt telehiv på E18 og E6 Østfold, henholdsvis E16 og E6 i Akershus, de deretter påfølgende kranglne mellom entreprør og Vegvesenet, krangler som ofte havner i retten. Nestunnelen på E16 er ennå stengt, fordi den var bygget elendig i sin tid. Tunnel var det, og den var brukbar da den åpnet og i noen år, men likevel elendig.

Med OPS legges en mye større andel av ansvaret for et prosjekt hos entreprenørene. Ansvaret strekker seg fra utføringen av arbeidet til den mer langsiktuige forvaltningen og driften, altså spesielt vedikeholdet. Dette ansvaret stimulerer naturligvis til både nytenkning og generell grundighet, både når det gjelder valg av materialer, konstruksjonsmåte, arbeidsprosess og utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Dette vil føre til bedre langsktig økonomi for prosjektet som helhet, hvori inngår at det som er bygget skal brukes, ikke bare «være ferdig».

I OPS-modellen ligger det altså en innebygget kraft, gjennom et mer fornuftig ansvarligehetsprinsipp, som kan utnyttes til å få fart på både nytenkning, kreativitet og produktutvikling i anleggsbransjen. Slik det nå stort sett er, så gjør de jobben som spesifisert, og drar sin vei til neste prosjekt. Det høres besnærende greit ut, men det er absolutt ikke greit i kompliserte projekter som infrastrukturprosjekter. Da hjelper det ikke at Vegvesenet, i ettertid, lurer på hvorfor entreprenøren ikke brukte det og det (nye) materialet og ikke brukte den og den prosessen. Nei, det var ikke spesifisert, og det ville kostet oss å utprøve-, eventuelt utvikle, det materialet eller den prosessen, vil entreprenøren si. Og hvorfor skulle de gjøre annet, når prosjektet ble «levert», kanskje tilmed til sånn noenlunde rett tid. Nei, hvorfors skulle de tatt i bruk det «nye plastmaterialet», eller «whatever», utviklet i utlandet, og som kanskje har vist seg uhyre mer holdbart over tid, når det de brukte var «godt nok» i henhold til spesifikasjonene. Vegvesenet har fagfolk, men de er ikke alltid like godt på høyden som innen bransjen selv. Dessuten er vedlikeholdsbudsjettet et helt annet enn investeringsudsjettet, så hvorfor bry seg om annet enn å få bygget det hele billig og greit. Pent, ser det også ut. Åpningstale av statsråden!

OPS betyr altså at entreprenøren selv må inngå kontrakt også om drift og vedlikehold av hele anlegget. Raser noe ut, eller en stein stiger opp fra grunnen i vårløsningen, kan de ikke skylde på at konstruksjonen er utført som spesifisert av oppdragsgiveren. De visste, av erfaring, at det kunne skje, men ofret det ikke en tanke, enda de kanskje kunne.

OPS betyr, i sammendrag, at man, av hensyn til effektiv drift og til brukernes og skattebetalernes forventninger om nytteverdi, plasserer ansvaret der det bør hører hjemme, og slik oppnår bedre resultater og nytte av de enorme investeringene i infrastrukur, spesielt innen samferdsel.

Oppland Sp for rettighetsfesting av BPA

Oppland Senterparti går på årsmøtet inn for rettighetsfesting av BPA.

Noen sitater:

Dessverre er det noen som reduserer rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse for funksjonshemmede (BPA) til et økonomisk og et administrativt spørsmål.

og

BPA innebærer at funksjonshemmede med assistansebehov blir arbeidsledere for sine assistenter, lærer dem opp og bestemmer innenfor det tildelte timetallet hvilke oppgaver assistenten skal utføre, når og hvor det skal skje. Lovpålagte tjenester til funksjonshemmede barn med tilpasset behov, kan med fordel organiseres gjennom BPA.

Bedre kan det knapt sies. Regjeringen bremser og utreder igjen og igjen, uten at den blir klokere eller man kommer noen vei. Alle med behov for assistanse har allerede rett til å få det, men kommunen kan bestemme at den vil organisere dette gjennom pleie- og omsorgstjenestene, noe som ofte betyr et ganske rigid regime. Et kommunalt «omsorgstilbud» i hjemmet betyr at mange funksjonshemmede ikke får den frihet til å organisere sitt liv, eller «uorganisere» det, om man vil. Dessuten kan det rigide regimet gjøre det svært vanskelig å delta i arbeidslivet, gå på skole eller studere. Man er ikke sin egen sjef, og kan ikke omprioritere. Det betyr også at det stadig kommer nye omsorgsarbeidere inn i eget hus, inn på badet og på soveromet, og alle må læres opp, på tross av det kan være lenge til den samme personen kommer tilbake.

Ikke å ha BPA betyr for mange ufrihet, at man lever som i en institusjon i eget hjem.

Kampen for BPA-rettighetsfesting er en kamp for likeverd og frihet. Dertil er det en urasjonell bruk av arbeidskraft, men det er en annen sak.

Les hele leserbrevet i oa.no

Ny personidentifikasjon i Norge

Det norske fødselsnummeret utstedes av Skattedirektoratet og består som kjent av 11 siffer. Systemet ble innført i 1964. De første seks sifrene er rett og slett fødselsdatoen på formen DDMMÅÅ. I og med at årstallet er tosifret betyr en dato én av tre mulige datoene, på 1800-tallet, 1900-tallet eller 2000-tallet. De neste 5 sifrene er personnummeret. Det består av tre individsifre, et rent løpenummer for de datoene som datosifrene indikerer. De to siste sifrene er kontrollsifre for å kunne detektere feiltasting, f.eks ombytting av sifre.

Siden det er 1000 muligheter med tre sifre, og de skal deles på århundrene, er det i praksis kun ca 100 jentebarn/kvinner og 100 guttebarn/menn på hver fødselsdato. Fødselsnumre gjenbrukes ikke, selv lenge etter at en person er død. Derfor utløper dagens system i 2039. Fra 01.01.2040 blir det ikke mulig å tildele flere fødselsnumre. Det kan vi kalle F-dagen. Innen F-dagen inntreffer må et nytt system være på plass og i full funksjon, ellers går landet i stå.

I tillegg til fødselsnumre finnes det D-numre (midlertidig ID, spesielt for innvandrere), H-numre (akutte, interne hjelpenumre når kun fødselsdato er kjent) og FH-numre (felles, landsdekkene hjelpenumre). For D- og H-numre kan fødselsdatoen avledes, mens for FH-numre kan den ikke det. Alle tilleggssystemene har 11 sifre, tilpasset lengden på fødselsnummeret, siden det var enklest å implementere i eksisterende datasystemer.

Det skal utredes om et nytt system skal være informasjonsbærende eller ikke. Dagens system er høyst informasjonsbærende, fordi det forteller om fødselsdato, kjønn og eventuell foreløpig innvandrerstatus.

Som man skjønner er det ikke antall indvidsifre (løpenummerets lengde) som er problemet, men at siffer-rommet deles mellom ulike århundre. Får man en fødselsdato som i seg inneholder en fullstendig dato, så løser det seg elegant.

Hvis det ikke blir informasjonsbærende risikerer vi å måtte oppgi både nytt ID-nummer og fødselsdato. Det smarte med dagens system er at man automatisk har gitt fødselsdatoen når man oppgir nummeret. Kjønn synes jeg ikke skal være med. Det er til liten nytte, og det skaper problemer når noen bytter kjønn. Man kan argumenter for at «kjønn» i denne sammenhengen er det kjønn man ble født med, ikke nødvendigvis det man er/har, men da har det enda mindre nytte.

Vi er ca 5 millioner innbyggere, men voksende. Det er trolig svært lenge til vi når 9 eller 10 millioner, og ingen vet om man vil ha interesse av et slikt system når den tid kommer, om noen hundre år. Derfor kunne vi klare oss med 7 sifre.

Det skal også utredes bokstaver, slik som i kjennetegn for motorvogner.

Når jeg går inn for 8 sifre, pluss én kontrollbokstav, så er det blant annet fordi 8 sifre kan være enklere enn 7, siden vi ofte memorerer i siffergrupper på to sifre. Bare tenk på telefonnumre.

De «eldste» fødselsnumrene i Norge er fra 1854, fra ingen til noen meget få pr dag, stigende i antall mot 1900. Jeg antar at vi ønsker å konvertere også disse forlengst avdødes numre for å få et konsistent system. Da har vi følgende gode mulighet, mitt forslag:

  • 31.12.1853 settes til 00000 (epoch) og utgør de 5 første sifrene
  • For hver dag etter denne datoen økes tallet med 1
  • Systemet holder da teoretisk til år 2155, men i praksis mye lenger ved å la datoen «gå rundt» med ny «epoch» i 2155
  • De neste 3 sifrene blir et løpenummer som nå, men nå vil man ha hele 1000 ledige løpenumre pr dato, en nær femdobling ut fra dagens situasjon
  • Til slutt brukes en kontrollbokstav i intervallet A-Z

Systemet med et løpende tall for hver dag er avledet av den såkalte «Julianske dag». Ved å trekke fra et fast tall før man benytter det får man en modifisert eller redusert juliansk dag, med en ny «epoch», i vårt tilfelle ved inngangen til 1854.

For internasjonalt bruk antar jeg man kan bruke «NO-» foran, eller hva man kommer til ved internasjonale eller europeiske avtaler. Man har klart det for telefonnumre, med landsprefix, for domener med ccTLD (.no), så det klarer man sikkert finne ut av.

Det bør utredes å skille skatteetatens ID-nummer fra helsevesenets ID-nummer. Da kan man få to numre, hvert kan innledes med en bokstav, S for skatt/sosial (Nav) og H for helse. Det kan øke personvernet, ved å vanskeliggjøre kobling av skatte- og helsedata. Har man et prefiks vil det også åpne for andre tilsvarende oppbygde systemer for entydig personidentifikasjon uten kobling til verken skatt og sosiale ytelser på den ene siden og helse på den andre siden.

Teknisk:

Juliansk dato for 31.12.1853 er 2398219, som blir det tallet vi trekker fra beregnet juliansk dato, slik at denne dagen blir «dag 0» eller «epoch».
Mitt nye ID-nummer (f. 21.04.1958) blir trolig omtrent 38096291H eller NO-S38096291H (med lands- og skatteprefiks), etter mitt forslag.
Man kan godt utrede om kun nålevende («dalevende») mennesker skal få nytt nummer, og slik kan man sette «dag 0» til omkring 1910-1919, når dette innføres en gang i perioden 2021-2039.

Hvorfor EU? Taler verdt å lese, også for den som ikke liker EU

Nobelkomiteens leder, Thorbjørn Jaglands tale, oversatt til norsk av ANB/NTB: (mine uthevninger)

Deres majesteter, Deres kongelige høyheter, statsoverhoder, regjeringssjefer, eksellenser, mine damer og herrer, Ærede ledere for Den europeiske union,

Midt i en vanskelig tid for Europa har Den Norske Nobelkomite villet minne om hva Den europeiske union betyr for freden i Europa.

Etter de to verdenskrigene i forrige århundre måtte verden bevege seg bort fra nasjonalisme og gå i retning av internasjonalt samarbeid. De forente nasjoner ble dannet. Verdenserklæringen om menneskerettigheter ble vedtatt.

For Europa, som hadde vært utgangspunktet for de to krigene, måtte den nye internasjonalismen være bindende og forpliktende. Den måtte bygge på menneskerettigheter, demokrati og rettsstatlige prinsipper som kunne håndheves. Og på et økonomisk samarbeid med det mål å gjøre landene til likeverdige partnere på den europeiske markedsplassen. Således skulle landene bindes sammen for å gjøre nye kriger umulig.

Kull- og stålunionen av 1951 ble starten på en forsoningsprosess som har pågått helt fram til i dag. Først i den vestlige delen av Europa, men prosessen fortsatte over øst-vestskillet da Berlin-muren falt og har nå nådd til et Balkan der det var blodige kriger for mindre enn 15-20 år siden.

EU har hele tiden vært en sentral drivkraft i disse forsoningsprosessene.

EU har faktisk virket både til den «folkenes forbrødring» og «den fremme av fredskongresser» som Alfred Nobel skrev om i sitt testamente.

Derfor er Nobels fredspris fortjent og nødvendig. Vi gratulerer.

I lys av finanskrisen som rammer så mange uskyldige mennesker, ser vi at det politiske rammeverk som Unionen forankres i, er viktigere enn noensinne. Vi må stå sammen. Vi har et kollektivt ansvar. Uten det europeiske samarbeidet ville resultatet lett ha blitt ny proteksjonisme, ny nasjonalisme med fare for at det som er vunnet, går tapt.

Vi vet fra mellomkrigstiden at dette kan skje når vanlige mennesker betaler regningen for en finanskrise andre har utløst. Men løsningen er nå som da ikke at landene handler på egen hånd på bekostning av andre. Heller ikke at utsatte minoriteter får skylden.

Da går vi i gårsdagens feller.

Europa må bevege seg fremover.

Ta vare på det som er vunnet.

Og forbedre det som er skapt, slik at vi kan løse de problemene som truer det europeiske fellesskapet i dag.

Bare slik kan vi løse til alles beste de problemer finanskrisen har skapt. I 1926 ga Den Norske Nobelkomite fredsprisen til Frankrike og Tysklands utenriksministre Aristide Briand og Gustav Stresemann, året etter til Ferdinand Buisson og Ludwig Quidde, alle for dere forsøk på å fremme tysk-fransk forsoning.
Fortsett å lese Hvorfor EU? Taler verdt å lese, også for den som ikke liker EU

Krig, fred og nobelprisen

Europas historie er full av historier om vitenskapelige bragder, innovasjoner, kulturell og økonomisk fremgang samt velstandsøkning. Bare tenk på Opplysningstiden og den industrielle revolusjon.

Men Europas historie er også historien om krig, to verdenkriger startet her bare i løpet av de siste hundre år, erobringer, etniske konflikter og sosial uro. Det har vært mange å skylde på når det har stagnasjon og tilbakegang. Det var de andre, nabolandet, eventuelt utlendingene eller jødene i eget land, som hadde skylda. Så gikk man til krig og folkemord. Sist ute var Balkan.

Så, etter siste katastrofe, etter at freden hadde senket seg over alle ødeleggelsene, etter alle drapene, etter folkemordet på jøder, funksjonshemmede, psykisk syke og på homofile, etter alle ofrene på slagmarkene, var begravet og sår slikket, begynte man på å bygge opp igjen Europa. Men slike kriger må aldri få skje igjen. Vi må begynne å stole på hverandre, gjøre oss avhengige av hverandre, fremfor å beskue vår nasjonale navle for å så skylde på «de andre» når igjen måtte gå utforbakke. Vi etablere en union, først en union for kull- stålindustrien, slik at den kan produsere noe konstruktivt fremfor mer våpen, så en politisk og økonomisk union, Den Europeiske Union, kanskje tilmed med felles valuta.

Så opplevde Europa etter siste krig en nesten sammenhengende fremgang økonomisk og sosialt, og stadig flere land, ble med i denne unionen. Unionen betydde økonomi og velferd, men også strenge krav til institusjoner, demokrati og rettsikkerhet. EU-landene brukte sin suksess og sin økonomiske makt til å skape, ikke bare fred, men demokrati og respekt for menneskerettighetene på etterhvert hele kontinentet.

EU har hele tiden ment at man ikke bare skal snakke om fred, men forstå hva som skaper krig og så bygge freden ved å bygge ned det som skaper krig og konflikt og opp det som skaper tillit og gjensidig avhengighet.

Så kom finanskrisen og det gikk dårlig i mange land, spesielt i sør. Selvsagt var ikke EU årsak til denne finanskrisen, men EU har selvsagt vært et instrument til å løse den og hindre nye slike finanskriser. Igjen ved å stille krav, nå om ansvarlig økonomisk politikk hos samtlige medlemsland, i bytte mot en finansiell løsning ved formidling av lån, restrukturering og ettergivelser.

Så kan man si at uten EU så hadde det sikkert fortsatt vært fred. Som man sa til Columbus, da han gjenoppdaget Amerika, at det kunne også en annen ha gjort. Visst.

Men det var og er faktisk EU som bygger og bevarer freden i Europa, like det eller ikke. Det er EU som er instrumentet for å løse problemene Europa har i fellesskap, ikke i konflikt.

Jeg gratulerer EU med Nobels Fredspris, og aldri har en slik pris vært mer fortjent.