11. september 2001

Jeg var i Oslo og holdt et kurs. Det skulle holdes på slutten av arbeidsdagen, frem til ca kl 18. Jeg var fullstendig opptatt med å undervise, men så skulle det være en kort pause. En av deltakerne var i pausen innom et rom hvor det sto en radio på. Da vi var klare til å fortsette kunne denne deltakeren melde at det visst hadde skjedd noe svære greier i USA, noe om flykapring, noe om World Trade Center i New York og noe om Pentagon.
Fortsett å lese 11. september 2001

Min italienske egotripp

Fra barndommen av har jeg hatt en drøm om å besøke øya Capri. Det hviler noe magisk over den, og den har forekommet meg som manifestasjonen av Skjønnheten og Paradiset. Andre har en slik forestilling om en øde øy i Stillhavet. For meg har det vært Capri.

I voksen alder har jeg videre fått det for meg at jeg må se en vulkan før jeg forlater denne verden. En vulkan på nært hold, måtte det bli. Dessuten må den være aktiv, slik at jeg kunne føle lavaen strømme. Siden de to ting vanskelig lar seg kombinere så har jeg funnet ut at jeg må se to vulkaner, en slumrende en en høyaktiv.

I de siste årene har jeg også innsett at jeg aldri har besøkt Italia. Det er mange land jeg ikke har besøkt, ja de fleste, men ikke å ha vært i Italia ble etterhvert uutholdelig. Dertil kommer at jeg har blitt betatt av et fotografi i plakatform som jeg har hjemme. Det forstiller et utsnitt av takmaleriene i Det Sixtinske Kapell i Vatikanet, nærmere bestemt Michelangelogs Erythrean Sibyl. Det har grodd frem i meg en vilje til å se dette maleriet i original, og se helheten det er en del av. Det er nemlig genialt og uendelig betagende, omtrent som Mona Lisa.

Men «kicket» til å foreta min reise kom ikke før jeg fikk se et bilde av Napolibukta sett fra en terrasse i Sorrento, herunder utsikten mot både Napoli, Vesuv og Capri, fra ett og samme punkt! Der ville jeg sitte, nyte min sigar og en kald Chablis, om så bare for en time. Det skulle bli ett av mitt livs opphøyde stunder. Antakelig burdre jeg gjøre det alene, nettopp for å få maksimalt ut av stunden. Jeg bør legge til at for meg er ikke «alene» forbundet med noe trist, men med konsentrert, uforstyrret og sterk opplevelse, akkurat slik jeg vil ha den.

Så da jeg for et års tid siden fant ut at jeg ikke hadde noen å reise med det året, hadde en uke helt til overs, sterk utferdstrang, en pålitelig bil og rede feriepenger, så bestemte jeg for rett og slett å sette meg i bilen og kjøre dit. Tidligere bloggartikler her, fra juni 2005, har også beskrivelser av turen.

Det tok noen uker med planlegging og hotellbestilling, og jeg ville helst gjennomføre turen på årets lyseste dag. Jeg satte meg fore å ankomme Sorrento tidlig på kvelden. Overnatting underveis var jeg ikke interessert i, men heller sove i bilen om nødvendig. Ca 20. juni ca kl 16 la jeg avgårde fra Fredrikstad, men kun bilen, litt bagasje og meg. Kart hadde jeg liggende, men tok det ikke med. Veikart er noe jeg har i hodet, sammen med innebygget kjørecomputer. Det er en egenskap jeg har.

Turen innebar å passere det trafikkerte Tyskland om natta, med maksimal fart, i alle fall så langt min 100 HK motor kunne klare. På tidlige morgenkvisten passerte jeg grensen til Østerrike etter en forrykende natt, med hard kjøring. Videre gjennom Brennerpasset, forbi de norditalienske byene, gjennom Toscana og mot Roma. Før Roma begynte det å røyne kraftig på, fornuften ville sove litt, men etter en spasertur var det ikke aktuelt likevel. Så jeg nådde Napoli på tidlig kveld, og fortsatte på «vilja» de siste milene til Sorrento.

Hotellet var av de rimelige, men med terrasse med utsikt over bukta. Etter en rask dusj, et herlig måltid mat i restauranten, la jeg kursen mot hotellterrassen i det samme det begynte å skumre såvidt. Bestilte en flaske iskald hvitvin, pris likegyldig, gjerne lokal, tok frem sigaren og nøt synet av solnedgangen mot nord over Napolibukta mens lysene fra Napoli begynte å titte frem som små stjerner, med forgjette de Capri der ute i havgapet og svulmende Vesuv ruvende mot øst.

Hodet var selvfølgelig fortsatt susete etter kjøreturen på hele 2645 kontinuerlige kilometer. Dette er forøvrig noe jeg ikke anbefaler noen å gjøre. Dette er ekstrem-langkjøring. Dette er en slags galskap, i alle fall en engangsgreie for en mann i en slags midtlivskrise som ville bevise noe, ville gjøre noe «ekstremt» for en gangs skyld. Når man har konsentrert seg så intenst i over 24 timer så blir man dessuten merket av det for en stund. Det skal noe til å «lande», psykisk.

Men der satt jeg og hvilte ut, og hadde en av mitt livs stunder. Jeg hadde gjennomført det «umulige», men også vunnet en seier, vist at jeg kunne oppnå en drøm. Og utsikten skuffet ikke, den var perfekt og uforglemmelig. Napolibukta i er vanvittig flott, spesielt fra Sorrento. Og den gamle feriebyen Sorrento har en ubeskrivelig flott beliggenhet oppe på klippen.

De neste dagene gikk derfor med til detaljene som beskrevet over, nemlig tur til Capri, mest for å ha vært der og tatt den i øyesyn. Øya skuffer ikke. Den er så vakker og så bortihampen idyllisk som alle beskrivelser vil ha det til. Den er som en miniatyrverden. Den oser av frodighet og liv, og selvfølgelig, av andre turister. Man skal ta kabelbanen opp til Capri by og gå seg en tur i høyden og bare nyte, avbrutt av et kafebesøk for forfriskninger i varmen. For varmt er det gjerne.

Det ble biltur på forrevne Amalfikysten, med innlagt besøk oppe i Ravello. Bådde denne kysten og Ravello er viden kjent for sin idyll og skjønnhet, og trenger neppe nærmere beskrivelse. Det er bare å slå opp, se bildene og la seg rive med. Dit må du, en gang, selv vi som har så flotte kyster her nord.

Det ble selvfølgelig også tid til tur opp til Vesuv. Jeg fant veien opp til parkeringsplassen fra Ercolano, like syd for Napoli. Derfra gikk jeg en tursti langs fjellsiden helt opp til kraterkanten. Utsikten der oppe fra, ut mot bukta, Sorrento og Capri kan man bare tenke seg, men for meg var opplevelsen å se ned i vulkankrateret. Det er en kjegle på flere hundre meters bredde og som ender i en spiss bunn flere hundre meter nede. Så kan man stå der og forestille seg et utbrudd der nede fra, et utbrudd som fyller hele kjeglen med lave, som så renner over og kanskje sprenger hele toppen i fillebiter. Vulkaner er jo helt unike naturformasjoner. En vulkan må man ha fått med seg. Det er uforglemmelig.

Siste del av egotrippen min var besøk i Vatikanmuseet og Sixtinske Kapell. Kjør aldri inn i Roma med bil, heter det. Jeg var advart, gjorde det, det gikk bra, men jeg istemmer likevel: Kjør aldri inn i Roma. Har du bil, så finn et hotell utenfor og ta toget inn. Det gjorde jeg nemlig, etter å vært der inne. Man lærer.

Etter en lang og ekstremt varm «tvungen» rundgang i Vatikanmuseet kom jeg endelig frem til kapellet. Etter å ha sett så mye vakker kunst, så mange vakre fresker rund overalt, var det å komme inn i det aller helligste en ruvende opplevelse. Synet av den nyrestaurerte takhvelvingen med verden mest berømte freske var så vanvittig sterk at tårene presset på. Det går nesten ikke an at slikt finnes, at det er blitt laget noe så sterkt. For et vanvittig arbeid det må ha vært. Klart det var «en stor jobb» å bygge pyramidene, men på et vis føles det som om dette verket må ha kostet like mye slit og vært preget av like stort pågangsmot, viljestyrke og gjennomføringsevne. Resultatet er, igjen må jeg bruke ordet, nesten ubeskrivelig.

Og «mitt» Erythrean Sibyl-motiv var der oppe, selvfølgelig. Altså, innimellom DER, en bitte liten detalj, var min digre plakat hentet fra. Det er god anledning til å få måpet kjeveleddet av seg der inne. Du kommer ikke ut upåvirket, slik du kanskje gjør fra et vanlig museum. Kapellet gjør noe med deg, og noe slikt har jeg ikke opplevd siden Stonehenge. Noe slikt er nok i klasse med, Kinesiske Mur, Machu Pichu eller Giza.

Turen var over, bare med kortete mellomstopp i Genova og Milano, før direkte retur til Fredrikstad over Sveits, Liechtenstein og Østerrike. En aktiv vulkan vil da bare gjenstå, mente jeg før jeg dro. Nå mener jeg vel at både Kina, Egypt og Peru må besøkes før jeg kan tillate meg å innbille meg at jeg fått meg et fnugg av verdens vidunderligheter. Rart.

Toppen av Europa

Vi har igjen vært på tur, men ikke til Hankø. Siden «Følinga» der ble avlyst måtte vi finne på noe annet. Og siden vi så et TV-program om Simply Red har vi planlagt å få oppleve gruppa på konsert, og det ble raskt avklart at det ikke kunne skje i Skandinavia. Et av sommerens attraktive spillesteder skulle være Montreux, Sveits. Sveits er et ryddig land med god tilgjengelighet for rullestolkjørere (mitt reisefølge Kirsti). Montreux arangerer årlig Europas beste, kanskje største, musikkfestival, også kalt jazzfestival, nemlig «Fesitval de Jazz de Montreux». Festivalen i år var den førtiende i rekken. Kjent for «Smoke on the water»-teksten til Deep Purples hit fra tidlig 70-tall.

Billettene fikk vi gjennom web, telefon og posten. Hotell var ikke å oppdrive på fire ukers varsel, så vi fant et i Sion, ca 50 km syd før Montreux. For maskimal mobilitet, fordi vi hadde en flunkende ny bil, Mercedes Vito, så valgte vi å kjøre de 1900 kilometrene fra Fredrikstad til Sion, til Montreux, svipptur til Milano og dagstur til Lauterbrunnen/Jungfraujoch.

Nedturen ble unnagjort på totalt 20 timer, pauser inklusive, med start søndag kveld kl 18:30 og ankomst neste dag kl 14:30. Ruta var Malmö – Rødby – Frankfurt – Basel – Montreux – Sion, med retur til Montreux senere på mandagen, og atter retur til Sion ved midnatt.

Konserter:

Mandag, Casino Barrière – David Sanborn
Mandag, Casino Barrière – Al Jarreau
Tirsdag, Casino Barrière – Gladys Knight
Onsdag, Auditorium Stravinski – Simply Red

Opplevelsene på disse var ubeskrivelige, men jeg vil særlig trekke frem David Sanborn. Simply Red-konserten var selv «rosinen i pølsa» og motivasjone for hele turen. Dessverre fikk vi ikke med oss flere konserter på en festival som også kunne skilte med navn som B.B. King, Bryan Adams, Deep Purple, Deftones, Herbie Hancock, John Scofield, Morrissey, Randy Crawford, Randy Newman, Santana, Tracy Chapman, Van Morrison og hundre til. Og det bare i år, altså. Montreux Jazz

Tirsdag gjorde vi utflukt til Jungfraujoch, «Top of Europe». Vi ville opp i høyden når vi først var i Sveits, og intet sted kommer man, uten å gå selv, høyere enn med Jungfraubahn til Jungfraujoch, 3500 meter over havet. Ja, det går tog opp! Her er en artikkel fra VG som så godt beskriver toppen, utsikten og stedet, at jeg lar den ta for selg selv. Vi var der, nøt det i fulle åndedrag og med store øyne, med rullestol og det hele! Gå du hjem, for en opplevelse! Bilder her.

Onsdag var viet sjarmerende Montreux by, med innlagt en liten båttur på Genevesjøen. Dette er «den sveitsiske riviera».

På hjemturen var en shoppingtur på «strøket» i Milano lagt inn, men den holdt på å regne bort i en ekstremt skybrudd.

Alt dette med bare fire hotellovernattinger, tre i Sion, én i Milano, alle på Hotell Ibis (meget ok). Sveits, med sine alper, sine enormt vakre landskap, sine jernbaner som går stupbratt opp fjellsidene og sine svært siviliserte og hyggelige innbyggere, har fått et par ekstra stjerner i boka. Vi har et Europa som bugner av opplevelser, skjønnhet og kultur. Vil jeg sole meg og bade er intet bedre en en norsk strand, gjerne beliggende her i Fredrikstad (Onsøy). Likevel omtales det stadig reiser til «Syden» (badeferie ved Middelhavet) som det typisk vi nordmenn reiser på.

Førsøk bytte fra meg én slik reise som dette med ti «Syden»-turer. Ikke sjangs.

Til Gaustatoppen!

Forrige gang jeg var på Gaustatoppen var i 1972. Det var pinse og fortsatt en del snø i fjellet. Vi hadde vært i Rjukan og tatt Krossobanen, sett Vemork og Mår kraftstasjon. Siste dag skulle vi bestige toppen. Etter en times hard oppstigning var vi endelig der, med en helt utrolig utsikt. Allerde da var det turisthytte der, med servering av mat og drikke. Dessuten var det et kommunikasjonstårn. I hytta var jeg noe forbauset over at de hadde et lager med kassevis av brus, og spurte hvordan de fikk det hit opp. Svaret var, til min store forbauselse, at de fik det opp med heisen. Heisen? Jo, Televerket disponerer heis. Siden det åpenbart ikke var noen heis utenpå fjellet, måte den være inni fjellet. Straks ville jeg prøve den, men den var ikke tilgjengelig for publikum.

I årene etter forsøkte jeg stadig finne ut mer om heisen, men det var ikke enkelt. Jeg forsto at det var Forsvaret som eide den. NATO, sa min far. Det er der pengene til slikt kommer fra, og de tekniske detaljene er hemmeligheter.

Ikke før i 2002 begynte det å sive ut en del informasjon, og da i forbnidelse med planer om utbygging av Gausta-området for vinterturisme og ønke om å bruke Gaustabanen til å frakte alpinister og andre opp til toppen. Forsvaret ga så tillatelse til prøvedrift i 2004 og 2005, noen få kjøredager i påska og om sommeren.

Lørdag 13. august dro vi fra Fredrikstad med bil i retning Rjukan og Gaustatoppen. Kirsti, som alltid, med rullestol, for anlednigen utstyrt med en ekstra transportabel rullestol, siden det er for trangt til å sitte i den mens man kjører opp. Siste tur for publikum, for i år, og hvis det ikke blir fast drift, kanskje for alltid. Men det ser nå ut til å ordne seg med Forsvaret.

Akurat der slyngveien fra Rjukan kom opp i skaret tok en liten grusvei av til høyre, forbi en forsvarsbygning og kom op på en liten parkeringsplass med nyoppsatt billetthytte og en svær grønn port inn mot fjellet. Oppå porten lå en rund, grønn bygning med vinduer, som et flytårn. Ut under porten kom en smalt jernbanespor.

Etter en stund åpnet porten seg og ut kom en bitteliten vogn, som en T-banevogn av minimale dimensjoner. Batteridrevet, med styreplass bare in den ene enden. T-bane til Gaustatoppen! Dette var rimelig eksotiske greier, til Norge å være. Hva ville vi få se der inne i fjellet, og hvordan i heiteste dundre skulle vi komme opp nesten tusen meter med det rukkelet der?

Vi gikk ombord og satte oss, sjåføren inntok plassen sin, vred på en bryter og holdt i en spak. Utsysket beveget seg i rykk og napp, inn porten og inn i en tunnel så trang at man knapt kunne gått oppreist, og man kunne nesten ha berørt begge tunneleveggene samtidig. Det humpet og gikk, i svak oppoverbakke, kaldt og fuktig. Etter ca fem minutters kjøring stanset vi, og det var der en liten fjellhall. Lenger frem, der sporet sluttet, var det en trapp og ved siden av trappen en helt usannsynlig underlig farkost. To vogner, med en tredje lastevogn, ikke bakerst, nei nederst, for hele «toget» var konstruert som en trapp. Har man sett Fløybanen, så skjønner man prinsippet, men denne var mye brattere, dobbelt så bratt, omtrent. Og videre oppover, inn i et trangt hull fremme i taket, der skulle den bevege seg, tydeligvis. Eller var den trange hallen forsynt med heiseanordninger, tydelig for tyngre gods, men man må anta, av begrenset omfang.

Vi kom oss opp trappen og inn i den nye vogna fra et av trinnene. Ikke akkurat tilgjengelig for barnevogner og annet rullende materiell her. Donignen satte seg i bevegelse, uvisst hvordan, men oppover. 40 graders vinkel opp! Tunnelen var her om mulig enda trangere. Veggen gled forbi bare centimetre utenfor vinduene. Det var så bratt også inne i vognene at setet tvers over lå en halvmeter lavere, og nabokupeen foran en hel meter høyere. Og oppover gikk det og gikk det i en hel kilometer, 650 meter høydeforskjell. Etter 5 minutters kjøring trodde jeg bestemt vi møtte et annet tog på vei ned, men sa ikke noe. Det var likevel for trangt til å møtes, så det var nok bare et spøkelsestog.

På toppen var det en tilsvarende hall, noe større, og med et maskinrom. En motor drev et svært hjul, og rundt hjulet var viklet en kabel av stål. En spak var merket med Opp, Stans, Ned. Bak spaken satt en mann, uten forklaring på hvordan han kom seg opp før første tur eller ned etter siste tur, midtvinters.

Så måtte vi gå en hundre meter lang tunnel vannrett ut av fjellet, ut til en steinfylling, den såkalte Tuddalsfyllinga. Friskt, høyt og utsikt til halve Norge, i alle fall om skyene ikke hadde vært der. Nye tåkeskyer kom drievden oppover langs fjellet, men vi så ned mot Tuddal-siden og med øvre del av Vestfjorddalen med Rjukan mot høyre. Bak oss, opp steinura, lå turisthytta og tårnet. Bak det igjen selve Tinden, toppen av toppen. På grunn av at siste tur gikk ned om et kvarter, så var det ikke tid til særlig mer. Vi ville rekke den. Med rullestol måtet vi ellers ha overnattet, nei overvintret, der oppe. Aldri så flott, det fristet ikke. Men det skulle vise seg at vi på nedturen likevel og faktisk, bevitnet, møtte et tog på vei opp! Vi kunne også observere en smal trapp ved siden av sporet, og kom i snakk med en av driftsfolkene som hadde gått den trappa. Ikke en gang, hundrevis.

Nedover samme vei, pass for dørene, døren lukkes, neste og siste stasjon Gausta Indre, overgang til linje 1.

Hjemover via Tuddal, ut og plukket noen multer på ei myr, hjem til middag. Vi hadde vært der gjort det, med rullestol.

Vi kommer nok tilbake, neste år eller året etter, en gnistrende solskinnsdag, om driften kommer i gang.

Sommergleder

Jeg har i sommer:

  • Sittet på en terrasse, etter en min noensinne lengste kjøretur, en herlig middag og solens nedgang i horisonten, med en sigar i den ene hånden og en kald hvitvin i den andre, og sett ut over selveste Napolibukta i kveldsdisen, med øya Capri i vest, storbyen Napoli tvers over og vulkanen Vesuv i øst. Det har jeg! Og synet og tilfredsheten der og da kommer jeg ikke til å glemme med det første. Sorrento het stedet.
  • Besøkt én av mine barndoms nærmest mytiske drømmesteder, større enn både «jordbærstedet» og «kardemommeby», en eksotisk øy jeg ble fortalt om til som barn, og som jeg aldri siden helt har glemt. Capri, het øya.
  • Stått og kikket ned i krateret på en aktiv, dog sovende vulkan. Ja, vulkan! Flere hundre meter bred og dyp, fy flate. Dette er et av naturens formasjoner, men som skiller seg ut ved å være relativt få år gammel, i alle fall akkurat i sin nåværende form. Hvis jeg skal dø snart, så fikk jeg i all fall med meg den, både avgrunnen ved toppen og Napoli bortenunder. Vesuv, het den.
  • Beundret originalmaleriet av den eritreiske sibylle. Det er en kvinnelig skjønnhet som sitter med med korslagte bein og blar i en bok, antakelig en visdomsbok. Det befant seg i taket av et kapell i Vatikanet i Roma og ble malt av Michelangelo for flere hundre år siden. Et fotografi av dette utsnittet, i form av en innrammet plakat, har hengt på veggen min i 6 år nå, og jeg blir aldri lei av motivet. Jeg måtte dit, der det virkelig er, i det vakreste rom på denne jord. Og noen gråt da de kom inn, og jeg begynte nesten å grine sjøl. Sixtinske kapell, het rommet.

Det uforglemmelige er der ute, helt fra Vigelandsparken, Røros og Nærøyfjorden her på berget, til Central Park, pyramidene og den kinesiske mur. Å bli sittende eller liggende, hjemme, på hytta, på campingen eller på stranda, det er dét man angrer på, når det en gang er for sent å begi seg opp og ut. I alle fall tror jeg det nå mer. Verdensarven, het det visst.

Rapport fra langtur med bil til Italia

  • Kl 11 ca: Legger meg nedpå og tar en lang lur til kl 15:30
  • Kl 16:15: Avreise Fredrikstad, ut på E6. Til sammenlikning kan man legge på en time om man har Oslo som utgangspunkt.
  • Kl 17:10: Passerer nye Svinesund, ingen bompenger ennå
  • Kl 18:50: Varberg, 10 min pause
  • Kl 20:30: Over Øresund bru, bomstasjon
  • Kl 21:30: Bensin i Danmark, 5 min
  • Kl 22:30: Ankommer Rødbyhavn
  • Kl 22:45: Avreise ferje, schnitzel og vann ombord
  • Kl 23:30: Ankomst Puttgarden
  • Kl 01 ca: Passererer Hamburg syd, inn på A7
  • Kl 02 ca: Tankstelle, bensin, 10 min pause, videre på A7
  • Kl 04:30: Pause 10 min
  • Kl 07 ca: Inn i Østerrike ved Füssen mot Reutte, bensin, 20 min pause
  • Kl 08 ca: Bomstasjon Innsbruck syd, Brenner autobahn
  • Kl 08:45: Inn i Italia ved Brennerpasset, autostradabillett trukket
  • Kl 10 ca: Pause 10 min i Brenner-dalen. Litt sliten nå.
  • Kl 14 ca: Passerer Firenze, noe trøtthet kommer sigende
  • Kl 15 ca: Bensin, 50 min pause, mat, strekkøvelser, våkner helt
  • Kl 16 ca: Passerer Roma, vurderer igjen å sove litt
  • Kl 18 ca: Pause 10 min, strekk, ble ikke trøtt nok til en lur
  • Kl 19:30: Inn i Napoli, betalte avgift for Brenner-Napoli (dyrt)
  • Kl 19:30: Ny kort autostrada, bomstasjon igjen (2 euro)
  • Kl 20 ca: Ankomst Piano de Sorrento

  • Kl 20:30: Middag i spisesalen
  • Kl 21 ca: Bestiller en flaske god hvitvin og nyter den på terrassen, med utsikt over Capri, Vesuv og Napolibukta, hvor det er nesten blitt mørkt. En vanvittig tur er gjennomført, men det gikk over all forventing uten at jeg følte jeg tok sjanser. Meget fornøyd med dette, og det var da verdt en skål for vel gjennomført.
  • Kl 22:30: Sovner brått på hotellrommet og våkner ikke før kl 9

Hjemturen gikk altså fra Milano og rett inn i Sveits. Måtte betale sveitsisk motorveiavgift for et helt år, fikk oblat! Ikke St. Gotthard-motorveien, men St. Bernadino, en motortrafikkvei i slynger, også en tunnel. Deretter sveitsisk autobahn til Rhindalen. Tur innom Lichtenstein, bare for å ha vært der. Så kort innom Østerrike igjen, før Tyskland. Så samme rute tilbake (A7-A1-Puttgarden-Malmø).

Tok to sovepauser a 15-25 minutter på hjemturen, den siste ved ca Varberg. Dette er jeg vant til når jeg blir trøtt, og anbefales.


Kjøreforhold:Hele turen: Ikke en regndråpe sett. Litt mørkekjøring som gikk over all forventning.

Tyskland: Meget hensynsfull kjøring av alle, ingen masing. De som kjører fort aksepterer at andre også må få kjøre forbi noen, bare man legger seg inn så snart man kan. Sånn skal det være. Nesten ingen vogntog på hjemveien, en søndag.

Italia: Ekstrem vogntogtrafikk hele veien Brenner-Napoli, da dette var dagtid og ukedag. De «eide» høyrefeltet. 6 felt det meste, men likevel trangt. Meget aggressive italienere i BMW som «eide» venstrefeltet. Vanvittig liten avstand til forankjørende, noen få meter i 150.

Italia, byene: Skrekkelig, intet mer å si. Ikke noe for svake nerver.

Autostrada: Varierende kvalitet, fra eksellent til usannsynlig svingete. Noen steder er den utvidet til 6 felt bare mellom de mange små tunnelene, og det skaper mye plunder når trafikken er stå stor og alt skal gå så fort. Sør for Firenze, mot Roma, f.eks. Men italienerne er litt redd kurver og tunneler, selv på tørr vei, så der bremses det.

Italienske fartsgrenser: De er en vits! Det er absolutt ingen som følger dem, ikke i nærheten. Alle er minst 30 km/t over dem. Og så er det da også vanvittig lave, og ofte kortvarige uten at de oppheves (gjelder en kurve eller slikt). Jeg så 20 km/t på autostradaen et par steder, ved veiarbeid. Og ned til 10 km/t ellers. Det går jo ikke an følge dem, ikke engang som veiledende.

Kystveien Napoli – Genova: Glimrende, selv om deler av den ikke er helt autostrada. Noe er vanlig vei, noe er «smal firefelt». Mye friskere og flottere der enn i innlandet (A1), selv om man ikke ser så mye til havet fra kysthovedveien heller.

Veiarbeid: Enormt på ukedagene. Omtrent halve veinettet ser ut til å være under vedlikehold nå i juni. Ekstra teit i Italia, der små, puslete veiarbeider for hver bidige mil skaper innsnevring. To mann klipper gresset med håndkraft i rabatten eller skråningen. Sysselsettingstiltak, uten hensyn til trafikkavviklingen.

Noe annet med Tyskland, der alt vedlikeholdet, store prosjekter, meget velorganisert og skikkelig, sørger for høy kvalitet på veien.

Varmen: Det var hetebølge i Italia. Ca 35 grader i skyggen, 99% fuktig. For meg er det nesten drepen, da jeg tåler varme og fuktighet dårlig. Kunne aldri ha reist uten AC, og den var på hele tiden.

Fem uforglemmelige opplevelser:

  1. To iskalde øl høyt oppe i byen Anacapri (på Capri), i heten, men under et skyggefullt nåletre, med utsikt mot Vesuv i disen.
  2. Frokost på piazzaen oppe i Ravello, etter morgenkjøretur på Amalfikysten
  3. Klatretur» (bred grus-sti) til Mont Vesuvios krater
  4. Akveduktene, Colosseum og de andre romerske ruinene i Roma
  5. Chapella Sistina. Ubeskrivelig. Verdens vakreste rom?

Pussig:Chapella Sistina, mann (vakt) klapper i hendene. Tre menn roper hysssssj-hysssj-silencio! Ding-dong fra høyttaler. Høyttalerstemme, på tre språk: «Vi ber alle våre gjester vennligst være stille. Og fotografering er forbudt». Straks setter 200 mennesker i gang med å skravle og ta bilder i vilden sky. Det hele gjentas hvert 5. minutt.

OBS, Roma-turist: Det kan være opp til 500 m kø for å komme inn i Vatikanmuseet. Det er enormt stort, og det er ingen snarveier utenom de utallige galleriene og salene. Det er mange tusen mennesker inne samtidig. Ta med vann, mye vann. Shorts er ikke tillatt, og ellers «anstendig» kledd. Det er ikke klimaanlegg! Like før Sikstinske, som er like like før utgangen, finnes en «snack-bar» med drikke og uteservering. Jeg gik tom for vann allerede i køen, hold på å få alvorlig heteslag, men ble reddet av dette lille vannhullet.
Toget inn til Roma fra forstad: Husk å kjøpe billett i en aviskiosk før du går på toget. Konduktøren selger ikke billetter, men kan utstede gebyr. Ikke kjør inn. Det er ingen skam å snu, for det gjorde jeg.

I Italia brytes forresten alle regler, av alle hele tiden, med unntak av røykeloven. Den håndheves.

Langtur

Jeg starter i dag fra Fredrikstad og skal nå Sorrento sør for Napoli, Italia, innen drøyt et døgn. Turen er planlagt skje uten egentlig overnatting, kun med fire småpauser, fire solide spise- og hvilepauser, samt én eller to sovepauser i bilen, avhengig av form. Dette blir min desidert lengste kontinuerlige biltur noensinne. Den skal skje alene, om ingen haiker måtte vise seg å dukke opp her nord.

Turen skal absolutt gjennomføres forsvarlig og trygt, og det kan føre til at tidsskjemaet sprekker totalt, greit nok. Å sove i bil er jeg god til hvorsomhelst, når det kniper, om det finnes en plass i skyggen.

I følge ruteplanleggerne er dette en tur med netto kjøretid fra 24,0 til 26,5 timer. Da pluss pauser, naturligvis. Via Hamburg og Brennerpass.

Jeg starter i dag kl 15 og regner med ankomst, om alt klaffer, i morgen onsdag mellom kl 20 og 24. Hotell er bestilt for to netter, til kun 50 euro pr natt.

Det blir så kjapt litt Amalfi-kysten med Ravello, Capri, Vesuvbestigning, Pompeii, Ischia, Roma, Colosseum, Pantheon, fontenene, Vatikanet med Sistinske kapell, Toscana med Pisa og Firenze og til slutt Milano, før jeg tørner hjem søndag. Alene, men sikkert mange minner og erfaringer rikere.

Aldri før vært i Italia. Kun erfaringer fra langturer til Kroatia (1985, 1987) og Frankrike (1999). Denne gang *med* AC!